Snälla

Jag kan inte prata med dig när du tittar bort
snälla ge mig två sekunder innan du ger upp
kan vi inte vara nära bara en minut
är det nu, nu som det tar slut
Fast du inte lyssnar vet jag att du hör ändå
jag vill hinna säga allting innan jag ska gå
älskling, vänta får jag bara sitta bredvid dig
önskar att du ville kyssa mig

Snälla bli min igen
nej, låt det va som i en film
snälla bli min igen
låt mig va kvar
ja, låt det va

Du tar bort min hand ifrån din arm
och flyttar bort
ingenting jag säger spelar längre någon roll
ställer mig i hallen tills jag fattar vad som hänt
får jag ens ha kvar dig som min vän
knyter mina skor och går tillbaka in igen
sitter här på sängen tills du be mig att gå hem
letar efter nått att säga som kan ändra allt
nått mer än det är redan sagt

Snälla bli min igen
nej, låt det va som i en film
snälla bli min igen
låt mig va kvar
ja, låt det va

Don't you even try and explain

Tell me not to get upset, second-guessing everything you've said and done

And now when I get upset tell me how you never meant to hurt no one

You just tell me that the only way my heart will mend is when I learn to love again

And it won't make sense right now but you're still my friend

And then you let me down easy

But you let go

It's a shame you don't know what you're running from
Would your bones have to break and your lights turn off
Would it take the end of time to hear you heart's false start?

You know this is your biggest mistake
What a waste, what a waste, what a waste
And of all the things you never explained
You know this is your biggest mistake

Thanks For Asking

Since you've been gone, my life has moved along quite nicely, actually.

What a fool am I

I get along without you very well, of course I do

Except when soft rains fall, and drip from leaves then I recall

The thrill of being sheltered in your arms, of course I do

But I get along without you very well

I've forgotten you just like I should, of course I have

Except to hear your name, or someones laugh that is the same

But I've forgotten you just like I should

It's a cruel thing you'll never know all the ways I tried

And now you're gone there's like an echo in my head

and I remember every word you said

I saw you at the station

you had your arm around what's-her-name

she had on that scarf I gave you

and you got down to tie your laces

You looked happy - and that's great

I just miss you

That's all

Still My Body Aches

Dreams these days consists mostly of you and me
We run from place to place and seemlessly we end up
where we started that night
when just a quick glance from across the room
was enough to send me to the moon

Woah dream big

You're so nice and you're so smart

You're such a good friend I have to break your heart

I'll tell you that I love you then I'll tear your world apart -

Just pretend I didn't tear your world apart

Kiss me

Det er noe med det å lære noe av hverandre. Det å ha evnen til å vise hverandre noe man ikke ellers ville sett, hørt, smakt, følt eller opplevd hadde det ikke vært for akkurat den andre.

Det er så viktig, om det så er noe vondt så er det i hvertfall noe. Det vondeste er å finne seg seg sittende i et forhold, situasjon eller relasjon der man ikke føler at man får påfyll. Det å kjenne på at man vokser på, av og for hverandre. En liten porsjon drama gjør seg faktisk av og til, ofte til det bedre. Mange vil på bakgrunn av den oppfatningen kalle meg en adrenalinjunkie – slem om du vil. Men jeg vil ha input, noe å tygge på, jeg vil være med noen som får meg et hakk nærmere stjernene.

Show me the world, give me the stars, feed me the words and I'll stay.

Hold me close, keep me safe, kiss me – and i'm yours forever.

..Inntil videre hvertfall

something about a place

It must have been love, but it's over now

It was all that I wanted, but I lost it somehow

It must have been love

Og hvis det ikke var det lurer jeg på hvorfor det aldri ser ut til å gå over.

Dear

We were never meant to be lovers

We're just fellow late bloomers, who blossomed apart

Du är som jag, när du dansar

Endelig fikk jeg sett dem, ham, det, it: KENT

Etter å ha betalt 146 kr for et eggeglass hvitvin og en øl i enkroninger tok jeg og Sofie plass foran ved scenen i Oslo Spektrum. Vi fant oss etter hvert i at vårt lite strategiste valg av ståsted innebar å stå rett bak to og en halv meter høye Kenneth og intimt nært et touchy-feely middelaldrende par, og så var det bare å vente. Etter et melankolsk oppvarmingsnummer av en svensk dame ble lyset borte, og så sto de der: Jokke, Markus, Martin og Sami. Kent.

De åpnet med ukjente toner fra det noe skuffende nye albumet, og videre fylte de på med enda flere fra "Röd" i raskt tempo, som for å bli ferdige og la de ferske liksomfansene få viljen sin. Og så kom det:

Musiken var non stop, vi dro til Hägnasta Hill, vi vågde vära rädde, mens du, jag och döden sto der og var nästan som du, när vi dansat. Etter å ha opplevd den siste låten akkompagnert av fyrverkeri som regnet i tette strømmer ned foran scenen var lyset borte. Vi ville ha mer, og etter mye svorsk masing kom de på igjen og spilte opp til - nok en sang fra den nye plata. SKUFF

men så. lyset ble slått av og folk begynte å gå ut i mørket. og det er da vi hører det: de umiskjennelige gitartonene som er starten på den største av de alle: kärleken väntar. I lykkerus løper alle tilbake til scenen og får oppleve Joakim Berg på sitt aller beste, der han sårt drar seg rundt på scenen i det skiftende røde og blå lyset, og alle kjenner seg pluselig forelsket i verden, i alt det vakre som finnes, ja selv i Høye-Kenneth og det intime paret. Kjærligheten har aldri vært så intenst til stedet, og da de til slutt spilte opp til Mannen I Den Vita Hatten var det fullkomment. Det siste vi fikk oppleve var at tusenvis av små røde silkepapirfugler ble skutt ut i luften og regnet tett i tett over publikum, med kent-tekster trykket på. Jeg så meg selv ovenfra, der jeg sto med armene utstrakt og prøvde å fange flest mulig av de flyktige små skapningene. Det henger nå 16 av dem på rad og rekke over sengen min, og de skal være med meg uansett hvor jeg drar i verden.

Og jeg vil dra til fremtiden og høre mer. Jeg vil dra til fortiden og høre alt

Jeg snakker om å være 17 år i Sverige i 1996, da Stockholm lå badet i grønne lys fra gatelykter og biler som ga gjenskinn i den regnvåte bakken, den kvelden i 1996 da det hadde regnet men alle var ute likevel selvom gatene var tomme og alt var mørkt men spennende, og i ørene dundret den såre stemmen til Joakim Berg som henger all sin vekt på mikrofonen der oppe på scenen i regnet denne kvelden, 1996.
Og alle vet vi at kärleken väntar, at etter ingenting kommer ingenting, at vi snart har blivit som dom andra, at allt ville varit bättre om du var här, om jag var där, og alle vet vi at vi alle skal dø i en flyulykke om 7,47 minutter men at du, du är värd att dö för

KENT:THE HJÄRTA AND SMÄRTA

It's okay by me, it was a long time ago

Here's the day you hoped would never come,

don't feed me violence just run with me

through rows of speeding cars

The papercuts, the cheating lovers,

the coffee's never strong enough,

I know you think it's more than just bad luck

You've watched me slowly winding down for years

– you can't keep on like this

Now's as bad a time as any

There there baby, it's just textbook stuff,

it's in the ABC of growing up

There there darling, oh don't kill yourself,

cause none of us were angels

and you know I love you

LYLAS

There's a heaven and there's a star for you

Rasløsheten kan til tider være altoppslukende. Det å ville noe, eller dra et sted, men ikke hvite hva du vil eller hvor du vil dra gjør at innsiden spinner konstant rundt omkring, uten mål eller mening. Ofte støter du også på spørsmålet om hvem du vil noe med, eller hvem det er du vil ha med deg til stedet du drar, eller eventuelt bare hvem det er du vil dra til. For du vil ikke være alene, vil du det? Ikke for alt i verden.

Hvorfor føler man seg så alene sammen, men samtidig så kvalt alene? Av og til sitter jeg og leker med tanken på å bare sette meg på toget og dra til et sted helt ytterst i verden, ytterst på en pir eller øverst på et fjell. Men skal jeg dra dit alene?

Jeg tror jeg må dra dit alene. Men jeg vil veldig gjerne møte noen når jeg kommer dit. Som om jeg ikke har noen grunn til å dra dit med mindre det er for noen andre.

Kanskje jeg ikke møter noen
Men kanskje jeg møter meg selv

FRICK

Watch my back so I make sure, you're right behind me as before, yesterday, the night before, tomorrow

Dry my eyes so you won't know, dry my eyes so I don't show

I hope you're right behind me

And don't you let me go let me go tonight

Oh I'm Scared Of The Middle Place, Between Life And Nowhere

Av og til skjer ting så alt for fort, alt det riktige skjer på engang og resulterer i at alt det som egentlig er riktig ender opp med å bli helt feil, nettopp fordi det skjer så fort og så intenst at man ikke rekker å stoppe opp og få med seg alt sammen.

Det å dermed føle at man hele tiden har gått glipp av noe blir til en stor usikkerhet som setter seg midt inni deg et sted, og gjør seg umulig å forklare til noen andre enn kanskje deg selv. Til og med det å forklare det til seg selv kan være vanskelig nok til tider, og når man ikke engang forstår seg selv, da forstår man ikke mye, enda så mye man vil.

Jeg vil forstå, jeg vil snakke mitt eget språk, men alt jeg sier blir fremmed for meg selv og andre og frustrasjonen tar overhånd idet jeg ikke når ut til en levende sjel, ikke engang meg selv

Det å aldri klare å sitte og ta inn alt det fine du er så heldig å få oppleve, men å heller overtenke det hele og snu det til noe vanskelig og negativt virker så absurd, men er likevel så alt for vanlig og lett. Jeg tror det kan beskrives godt med uttrykket «for godt til å være sant»

For jeg sliter med å tro at det er sant, i en lang tid nå har tidligere hendelser gjort at det som fra noen annens synsvinkel er fint, blir fra min synsvinkel umulig å tro på.

Akkurat som de store akademikerne overanalyserer hvert ord Ibsen noen gang har skrevet, overanalyserer jeg livet mitt, plukker hvert et øyeblikk og hver en kommentar fra hverandre til det ugjenkjennelige, og fratar det dermed skjønnheten sin, og jeg etterlater meg selv sittende med deler av noe som en gang var fint som jeg ikke lenger vet hvordan hører sammen, og som dermed ikke er fint lenger. Drastisk, så vel som primitivt beskrevet så ødelegger jeg stort sett alt som er fint

Hvorfor kan ikke det som er bra få lov til å bare være bra, i de øyeblikkene det er bra? Hvorfor skal man ikke kunne leve på de øyeblikkene lenge nok til å få oppleve det neste uten at det mellom blir så jævlig? Som Anthony sier er jeg redd for «the middle place», der jeg ikke har håndfast bevis på at det fine fremdeles er fint og ekte, der jeg ikke har en fersk bekreftelse på at alt er sant og at alt er som jeg blir fortalt. Hvorfor glemmer jeg så fort? Hvorfor har ikke følelsene sin egen hukommelse? Hvorfor har jeg mistet all tro og tillit til at ting er bra nok, at folk snakker sant, og ikke minst til at jeg selv er bra nok?

Det er trist å føle at 18 år på jorden er nok til å miste troen på menneskeheten. Det ser ut til at mine gjenværende år her blir svært lange, om de alle skal komme og gå på denne måten

«Men jag har börjat fundera: det här känns nästan alldeles för bra.

Det kommer aldrig fungera - det är så det brukar va»

Selvinnsikt er dessverre ikke noe man kan gi bort til andre

Jeg har kommet til å tenke på en ting, nok en ting oss mennesker imellom, og det er hvordan det ser ut til at vi alltid må overbevise personen det gjelder om at oppfatningen vi har gjort oss om den personen faktisk stemmer. Personen selv må ikke nødvendigvis være enig i at han/hun er hva enn vedkommende er, men det er hvertfall veldig viktig for oss at personen vet at VI føler det sånn.

Og det er her man bør spørre seg: er det ikke nok at man vet det selv? Burde ikke det holde? Hvorfor skal man bruke krefter på å få noen til å forstå og si seg enig i sine egne negative kvaliteter, når man vet det så godt selv? Trass i nødvendigheten er selvinnsikt dessverre ikke noe man kan gi bort til andre, selv ikke de som trenger det sårt. Men likevel er det som om det ikke er sant før vedkommende selv vet det.

Som om det ikke stemmer, selv fra gang til gang med smertefulle påminnelser, før personen selv gir uttrykk for å forstå hva du føler rundt akkurat ham. Det blir som om hver gang er første gang.

Man kan godt kalle det selektivt hukommelsestap hos triste hjerter - men jeg vet mange som skulle fått selvinnsikt av meg til jul.

Superficial

Det er rart hvordan listen min over forventede unnagjorte gjøremål ser slik ut:

* Rydde rommet for å finne kilden til den merkelige lukten, og for å gjøre det levelig der
* Gjøre franskleksen mamma ga meg
* Sette på poteter
* Varme fårikål
* Skrive jobbsøknad

Og at min nåværende status, som forøvrig har sett rimelig lik ut hele dagen ser slik ut:

* Julie i dyne på sofaen.

Jeg gjør liksom ingenting av det jeg skal jeg. Ever. Med mindre det er noe jeg vil gjøre da, da blir det annerledes. Olav sa til meg en gang at hvis jeg klarte å mønstre like mye arbeid og innsatsvilje til ting jeg ikke ville gjøre, som til ting jeg ville gjøre så ville livet mitt gått på skinner. Men jeg mener. Hvordan skal man klare å mobilisere innsatsvilje og ikke minst positivitet til noe man IKKE vil gjøre? Det er et av livets mange spørsmål (et av de mer retoriske i mitt tilfelle, men likevel). Men et liv på skinner hadde ikke vært dumt det heller..

Jeg tror jeg skal skrive litt om forventninger idag. Og holde meg unna svensk. Fordi jeg har funnet ut at forventninger ofte er nøkkelen til hvorfor ting går galt. Oss mennesker imellom hvertfall. For å bruke et eksempel, altså meg: når jeg ikke forventer så mye går tiden forbi uten videre ettertanke på den det gjelder, når jeg med andre ord gir greit faen fordi det foreløpig ikke har skjedd noe som ville bygget opp en foventning om noe som helst, fra hverken min eller din side.

Men så skjer det jo som oftest noe som gjør at den første stenen av forventninger blir lagt. For det er alltid noe etterpå. Bør være hvertfall. Og etterpådelen av sånne forventningsbyggende hendelser som oppstår på telefonen, i et brev, en dag i byen eller en natt i en seng, den etterpåtiden utspiller seg av og til (egentlig kanskje alt for ofte) på en helt annen måte enn man helst skulle ønske. Og nettopp her ser man det jo: man forventet noe som ikke skjedde. Og man ble skuffet og lei.

Jeg mener altså ikke det at man alltid skal forvente det negative, slik at du aldri ville blitt skuffet, og alltid blitt positivt overrasket når du fant deg selv motbevist av noe positivt, da ville jo livet vært trist mye av tiden. Men til tider hadde det ikke vært dumt, som i dette litt overfladiske eksempelet med en viss overføringsverdi til noe mer meningsfylt:

Tenk deg at du skal inn og sjekke mailen din, og i stedet for å grue deg til junkmailen så tenker du mens du logger inn "Å gud som jeg håper at jeg har mailboksen FULL av dritt idag, mailer fra diverse ting jeg ikke kan huske å ha meldt meg inn i og falske pengebrev fra Nigeria! Håper på ingen måte at jeg har noe viktig mail idag i det hele tatt." Når du da ser all junkmailen blir du hverken overrasket eller skuffet, du hadde jo forventet det, og når du da kanskje ser den ene fine mailen du fikk så blir du positivt overrasket for DET hadde du jo ikke forventet.

Så tenk deg et liv uten forventninger til noen ting! Da ville alt i hele verden vært en positiv overraskelse.. Det hadde neimen ikke vært dumt

Julie ut

Jag tänker for mycket på dig

Saknar dig sen du försvann
Saknar och känner mig halv nu
Saknar dig, saknar vår lek den vi gjorde du vet den
Saknar och höra mitt namn sägas, jag saknar din hand
Saknar din pappas familj, saknar och ligga intill dig

Mycket vatten ska rinna under många broar innan jag glömmer dig

Det bästa vaccinet var du

EVENTUELT

Den här världen har gjort mig immun
mot så mycket
Men det bästa vaccinet var du

Det är ett under att jag fortfarande kan
Le mitt serafiska leende ibland
Efter allt det du gjort
Det är ett under att jag fortfarande vill,
ge lite mer, ge lite till
Efter allt det du gjort

Mitt hjärta är intakt
Det har jag sett det har jag kännt
Du slog ner mig i skorna
Jag var på botten men har vänt

För det är sant som dom säjer
Om man överlever blir man bara starkare
Av all djävulskap som hänt

Försynen har gjort så att springa det kan du
Men gömma dig kan du inte mer
Din tunga är giftig, ja rent diabolisk,
men se hur serafiskt jag ler
Se hur jag nyss gick förbi
Du vill mig ont men det struntar jag i

Mitt hjärta är intakt
Det har du sett då jag var här
Du slog ner mig till marken
Men jag låg inte kvar där
Det är sant som dom säger,
om man överlever blir man bara starkare
Så det är just det jag är

Den här världen den har gjort mig immun
mot så mycket
Men det bästa vaccinet var du

FU

Jag föll, men inte fångade du mig
Du vände och gick hemåt till dig
Då jag krossades brutalt, vände du dig inte om
Fast du hade bett mig hoppa, fast du hade viskat: kom
Då jag fallit tror jag inte du såg
Hur förkrossad jag var där jag låg

Jag föll som om jag trodde att jag var
Beskyddad av dig - ja, osårbar
Jag visste inte då att ett ja kan bli ett nej
Men halvvägs i luften såg jag - att du hade ändrat dig
För utan tvekan vände du och gick
Du gick utan att möta min blick

Och jag minns hur jag så ner från en svindlande höjd
Där såg jag dig - leende och nöjd
Jag trodde du kommit hit för att möta mig
Men halvvägs i luften såg jag - att jag misstagit mig
Du var inte där för mig

Help, I'm alive, my heart keeps beating like a hammer

ABOUT TIME med eine kleine oppdatering på hva som egentlig skjer. Jeg tenkte at siden Tonje (etter mye strev og sikkert et par korrupte og ulovlige tips fra lederne i blogspot) endelig klarte å finne bloggen min så er det på tide at det står noe annet enn svenske sangtekster her. Jeg tenkte jeg kunne starte med å snakke litt om mitt nyeste tillegg til garderoben: glasögon, brillz, brudlumf (copyright: pappa) eller eventuelt bare briller. Jeg ga nemlig opp linser en gang for alle og skaffet meg disse brillene fra cheap monday:

Minuset med det hele er at det dessverre er blitt en trend å gå med briller uten glass, noe som blir ganske greit fordømt blant de fleste.

Nok et minus er at disse taperne er mine fellow-bloggskrivere som jeg prøver å late som jeg ikke ligner på i det hele tatt på noe vis, men som kanskje faktisk kan minne skremmende mye om meg selv. Så ja, jeg får endel kommentarer.

Men you know what? Still deg på et par meters avstand og hold opp et skilt der det står noe fornærmende (eks: BLOGGENERD) og se om jeg blir sint.

Svaret er at nei, det blir jeg ikke, for jeg kommer ikke til å se hva som står der før jeg kommer nærmere og innen da går jeg utifra at du har tatt ned skiltet.

Evt kan jeg bare følge forslaget jeg fikk om å lage meg en t-skjorte der det står JA, det er faktisk styrke i disse brillene. You decide.

Nå tror jeg jeg gir meg for denne gang, da det har seg slik at læreren min Ulf står og ser på hva jeg gjør, ergo ikke det jeg skal gjøre som er å putte en papfigur inn i et landskap.

La meg bare få avslutte med å legge til at jeg etter gårsdagen faktisk er ganske redd for Ulf: han kalte meg for Pia, og da jeg noe lavmælt påpekte at jeg faktisk het Julie sa han: "Du e ho Pia for mæ..."

Ulf er en trønder med bart og dialekt og rullings i brystlommen - you do the math.

Salut!

Vi är inte såna som i slutet får varann

Dom är uppe på taken alla är högt över staden
Sommaren snurrade fort, när vi bara snöade bort
Och jag vågade aldrig hålla din hand
Vi är inte såna som i slutet får varann


Det var så mörkt
Den kvällen jag gick hem
Jag hade hoppats på något, hoppats på något
Om du vill ha mig nu, kan du få mig så lätt

I was wrong

Red red wine
Goes to my head
Makes me forget that I still need him so

Red red wine
It's up to you
All I can do I've done
Memories won't go

I can only blame myself, you can only blame me

Det å våkne opp etter en turbulent natt er alltid forskjellig. Som regel husker du ingenting av hva du drømte, men du har gjerne en rar fornemmelse i magen om at det er noe som har skjedd som du ikke helt hadde kontroll over. Noen ganger utover dagen hender det gjerne at drømmen kommer tilbake i sin helhet, noe som enten kan fremkalle et smil, et grøss eller mindre glade tanker.

Da jeg våknet idag hadde jeg en rar fornemmelse i magen om at det var noe som hadde skjedd som jeg ikke helt hadde hatt kontroll over. Da jeg sto og lagde meg en brødskive og stirret fascinert på Panneluggen, kom du plutselig tilbake, og fremkalte både et smil, et grøss og noen mindre glade tanker. Men jeg husker hvertfall hva jeg drømte, og jeg håper jeg ikke drømmer det flere ganger for jeg vil ikke savne det. Jeg vil ikke savne deg, noe jeg i edru eller våken tilstand er rimelig sikker på at jeg faktisk ikke gjør.

Men om natten faller alle murer og stengsler ned, tankene er på hjemmebane og kan utspille seg fritt til å skremme, behage eller påminne om en tid som ikke lenger er her, og som jeg ikke lenger tør håpe at kommer tilbake, uansett hvor fint det en gang var.

Men älskling, i natt kom du tillbaka, och allting var förlåtat i en selsynt lycklig dröm
Och just i ögonblicket när jag vaknar, ser jag skuggen av hoppet försvinne från mitt rum

16 September, Rockefeller

Hennes hud minns dina händer
än blossar hennes kind av din kyss
och hennes läppar minns dina läppar
för jag hörde henne tala i sömnen nyss
och hon sa allt det där hon ständigt förnekar
hon talade om dig och om era vackra lekar
hon sa: passion av det slaget är en nåd som drabbar få
det är en nåd att få sån kärlek och ett brott att låta den gå

Hennes hud minns dina händer
ett minne fyllt av välbehag
det har hon sagt mig i sömnen om natten
men hon nekar bestämt nästa dag
hennes nekan är intelligent och verbal
men då hon talar i sömnen är hon långt ifrån sval
hon sa: passion av det slaget är en nåd som drabbar få
det är en nåd att få sån kärlek och ett brott att låta den gå
det är en nåd att få sån kärlek och ett btott att låta den gå

She's a good girl

And you're a bad boy 'cause you don't even miss me
You're a bad boy for breaking my heart

And you're free, free fallin'
Yeah you're free, free fallin'

I did not know you then, did I

Så rart å plutselig se ting så klart, som om et beger med bekreftelse sakte fylles opp av små tegn hele tiden for til slutt å fylles opp og føre til at alt som tidligere virket både håpløst, vanskelig og viktig plutselig står så klart som både ubetydelig og enkelt. Som om glansen sakte har blitt vasket vekk fra bildet og etterlater det uten verken noen påvirkning eller hjertebank, bare en unødvendig men lærerik fortid. Bare synd det tok så lang tid for begeret å fylle seg opp. Men når det gjør det føles det jævlig bra! Og nå nærmer det seg sterkt.
Man spør seg ofte hvor mange ganger man må få slengt det i trynet før man skjønner det, og nå tror jeg det begynner å endelig synke inn etter gjentatt slynging. Og skulle jeg trenge mer bekreftelse tror jeg ikke den er vanskelig å oppdrive, for du fremkaller den helt naturlig bare ved å være deg selv, fantastisk nok. Eller så avslører andre deg bare for deg

"Hvorfor lot jeg hele tiden som om jeg likte det livet jeg levde? Jeg fikk jo ikke til noe som var viktig. Jeg drakk for mye, spilte i et dårlig band, klarte ikke å skrive, var selvopptatt og ensom."

Og der var det fullt.

winning a battle, losing the war

Even though I'll never need him,
even though he's only giving me pain,
I'll be on my knees to feed him,
spend a day to make him smile again
Even though I'll never need him,
even though he's only giving me pain
As the world is soft around him,
leaving me with nothing to disdain.

Even though I'm not his minder,
even though he doesn't want me around,
I am on my feet to find him,
to make sure that he is safe and sound.
Even though I'm not his minder,
even though he doesn't want me around,
I am on my feet to find him,
to make sure that he is safe from harm

Save your sermons for someone thats afraid to love

Nok en gang har jeg lest gjennom bloggen min og tenkt jøss, dette må være en kjedelig blogg for alle andre enn meg. Så i håp om at noen finner livet mitt mer spennende enn sangtekstene jeg liker, hopper jeg i det og skriver litt om nettopp livet mitt.

To kvelder tilbake hadde jeg en interessant spasertur med Einar. Vi hadde vært hos Ida på kolsås og skulle traske bort til sykehusveien for å besøke Tor-Emil. På veien begynte regnet sakte men sikkert å øke i styrke, sakte nok til å gi oss illusjonen om at det ikke regnet så veldig, der vi gikk skjermet av hetter og caps. Men så åpnet himmelens sluser seg og dusjet oss vel og lenge med regndråper så store som drops, men på dette tidspunkt var vi travelt opptatt med poenget i historien, nemlig: padder. toads. ja riktig! Ca 5 meter ned i veien fra Ida så vi den første og tenkte "det hadde jamen vært gøy å ta den med oss og skremme Tor-Emil med selskap. Det hadde vært gøy ja. Jajamen"
Ti meter lenger ned i veien treffer vi enda en. Denne gangen var det ingen kjære mor, toalettmappen min måtte tømmes og bli residens for en middels stor padde som etter nøye omtanke fikk navnet Jigglypuff.
Og tror du ikke vi på vår ferd klarer å finne ikke bare én - men tre padder til! Jeg nevner i fleng: Den halvdøde og lett funksjonshemmede som fikk navnet Flo Rida, den morbid overvektige som vi døpe Don, og til slutt den bittelille spretne som ironisk nok fikk navnet Persen. Etter et par rømningsforsøk fra utakknemlige padder skjønte vi at tilgang på oksygen var et privilegie som måtte inndras, så det ble ganske varmt og trangt inni toalettmappen, noe som førte til at da jeg noe ufrivillig måtte slippe dem løs på Thomas' kommando var Flo Rida tatt av dage, Persen hadde mistet spretten og Don var faktisk gått ned i vekt.

Disse første ukene av sommerferien har vært fylt med gode venner, fornyede vennskap, nye vennskap, musikk, latter og sang. Solen har uteblitt for det meste, med unntak av noen fantastiske dager i hagen med Bon Iver, Jarle Bernhoft, Kings of Leon og ikke minst Lisa Ekdahl som er min nye semi-lesbiske kjærlighet og nåværende header på bloggen.

Det å komme over noe er en underfundig og langsom prosess. Det er liksom ingenting som er logisk i denne prosessen har jeg funnet ut. Uten å gå noe videre inn på temaet - det å komme over noen handler om å lære av det negative, huske det positive, og fokusere på det fremtidige og forhåpentligvis enda bedre du har i vente

"Jeg har kommet til at kjærlighet er en sykdom, et vanvidd, en epidemi som reduserer sine unge menn og kvinner til idioter" - Virginia Woolf

Ro och Julie

Åh gud vad han är skön!
jag faller i trans och i djupaste bön
för hans sinne är som solen och hans ögon den djupaste brunn
och hans mun talar så vackert - jag är förförd och forundrad
han gör mig stum

Han kom, han såg, han såg mig, såg inn i min själ
han kom, han såg, han såg vad jag ville och det alltför väl

For hans sinne är som solen och hans ögon den djupaste brönn
och hans munn talar så vackert - jag är förförd och forundrat
han gör mig stum

If you love me, why'd you let me go

Nå er jeg alene, for første gang på svært lenge. Mamma og Beate har tatt turen over den store blå for å hente minner og sol i San Fransisco mens jeg har tatt turen til det lærerike stedet kalt "alenetid". Jeg har blitt dårlig på det med tiden, det å kunne slappe av med kun meg selv er noe jeg for tiden finner vanskelig, men jeg skjønner samtidig at det er nødvendig for fremtidig ro i sjelen.
Det er jeg forøvrig også ganske dårlig på.

En bekymringsverdig trend i vår verden er at de snille ofte er de som får det vanskeligst, når det gjelder å bli såret av de mindre snille. Jeg anser meg selv som en av de mindre snille, og har dessverre fått nøkkelen til en av de snille. Og hva gjør jeg med den? Jeg bruker den til å åpne opp og bygge opp tillitt innenfor, for så å dessverre rive ned og pælme nøkkelen til helvete. Men jeg har sagt det hele tiden, at det er det vi mindre snille gjør med tillitt og nøkler til hjerter vi ikke fortjener.
Ikke at det forandrer noe, men slik er nå fakta.
Det handler om frykt, vil jeg tørre å påstå. Ikke nødvendigvis feighet, men frykt. Vi vet ikke hvordan vi skal klare å håndtere snill oppmerksomhet, eller kanskje det å ha en såkalt konstant i livet vårt som ikke går noe sted og som ikke i sin villeste fantasi ville funnet på å gjøre oss noe. Og dermed ender vi opp med å gjøre dem noe, og noe så urettferdig som det tror jeg man skal lete lenge etter.

Men la meg bare si på vegne av alle oss mindre snille - vi gjør det ikke med overlegg, det er ikke meningen fra starten av, vi er bare så altfor og smertelig klar over at det dessverre er slik det er. I en lang tid har jeg befunnet meg på den snille siden av et slikt forhold, noe som kanskje burde tilsi at jeg burde klare å ikke ta en helomvending og bli den mindre snille i neste sving. Men sånn er det ikke.

Det eneste positive med det hele er at du får et bredere spekter av forståelse for begge sider, noe som gjør at jeg nå forstår den forrige bedre og hvorfor han gjorde som han gjorde. For nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg gjør det samme selv, utrolig nok.

Igår fikk jeg spørsmålet: hva driver du egentlig med Julie?
Og hadde jeg visst det hadde jeg klikket helene sammen i ren lykke mens jeg pønsket ut planer for hvordan jeg kunne rydde opp i bagasjen min. Men sannheten er at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg driver med, noe som gjør meg gal og slem og også litt trist til tider, kanskje litt oftere enn bare til tider, men samtidig klokere for hver dag som går mens jeg lærer og lever og putter erfaringer i sekken min og triller videre i livet mitt med stø kurs mot gud-vet-hvor.

So I don't know where I'm going but I wanna talk
And I feel like I'm going where I've been before
I'll tell anyone who'll listen, but I feel ignored
Nothing's really making any sense at all

Let's talk, let's talk

Det tar den tid det tar

En motorväg skär genom centrum,
över torgen och betongen
i en plötslig hagelstorm
man glömmer att nätterna är korta
och sömnen den bedrar mig,
med min hjärtesorg


älskling i natt kom du tillbaka
och allting var förlåtet
i en återvunnen dröm
och just i ögonblicket när jag vaknar,
hänger skuggan av hoppet kvar på mitt rum


älskling, jag har hittat in från mörkret
det finns hopp om en förändring
men det tar den tid det tar
en nystart, jag tänker nya tankar
men allt det där du föll för,
finns fortfarande kvar
allting har förändrats,
men jag känner likadant

li

I'm naked
I'm numb
I'm stupid
I'm staying
And if cupid's got a gun, then he's shooting

Lights black
Heads bang
You're my drug
We live it

You're drunk
You need it
Real love
I'll give it

Doors slam
Lights black
You're gone
Come back
Stay gone
Stay clean
I need you to need me

So we're bound to linger on
We drink the fatal drop
Then love until we bleed
Then fall apart in parts

Well she's walking

Jeg har så lyst til å skrive nå, jeg skulle sånn ønske jeg kunne ytre en mening eller følelse, helst kanskje begge deler, og treffe noen, få utløp, treffe meg selv og kanskje til og med forstå noe
Men jeg klarer ingen av delene, jeg klarer ikke skrive noe som helst og jeg treffer ingen med mine tanker og jeg skjønner minst av alle

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe som fikk meg til å forstå hvorfor noen ikke klarer å bestemme seg for hva de vil, hvorfor noen skal være født til å gi så mye for å få så lite igjen og hvorfor noen alltid ender opp med å stå alene, selv midt i en flokk med mange mennesker

You've got to find out, for yourself, whether or not you're truly trying

Men det er fremdeles deg

seems like every now and then, a dream comes true

Hvorledes kan min, hva man kaller for livskvalitet, beholdes høy eller bli høyere?

Og livskvalitet det går overhodet ikke på hva man har, men hvordan man føler man er
og hvorledes det er

Hva er det som gleder oss?

in lalalala love with you

I would do it
push the button
pull the trigger
climb a mountain
jump off a cliff
cause you know baby I love you love you, a little bit

I would do it
you would say it
you would mean it
i'd let you do it
it was you and I, and I only ha hm

Oh the circle must be broken must be broken

På tide med en oppdatering om min AWESOME hverdag:

Gårsdagen bød på en ganske ekkel opplevelse. Jeg skulle ta meg et bad i badekaret hos Pappa, which I did og det var digg og alt det. MEN. Da jeg kom ned i stua spurte Bente: "var det deilig å bade? Husket du å skylle vekk tåneglene til Andreas som lå der?"
I barfed in my mouth.

Idag da jeg kom på skolen møtte jeg en litt pjuskete Syver som hadde slått tommelen sin fullstendig blå. Jeg ble med ham på legevakten, og etter utallige timer med litt soving og mye trøsting og blåsing fikk de konstatert at den var brukket. Eller, på fagspråk hadde han en "fractur på ytre falang". Fagspråk er gøy

Jeg er alene hjemme noen dager nå, det er deilig og ikveld blir det grilling med gode venner. Eller, BBQ som det heter på fagspråk

Dette litt tafatte forsøket bekreftet min mistanke om at jeg fremdeles lider av massiv skrivetørke så vi snakkes når det regner!

over the top

it's you I love it's you I love it's you i'ts you I love it's true I love i'ts true I love it's true it's you I love

if you meet me halfway

but I can't spell it out for you, no it's never gonna be that simple
no I can't spell it out for you

if you'd just realize what I just realized

love lockdown

I'm not loving you the way I wanted to
What I had to do - had to run from you
I'm in love with you, but the vibe is wrong
And that haunted me, all the way home

So you know we know, never never know, never know enough, 'til it's over, love
'Til we lose control, system overload, screaming no no no no no

Cause I'm killing them all on my own little mission

Lily Allen er en kul dame, har jeg funnet ut. Og hun kommer til Øya, og jeg kommer til Øya og alle kommer til Øya og er glade! Jeg gleder meg til sommer.

Nok en gang kan jeg kjenne helgen komme på en mandag, noe jeg fremdeles ser på som en forbløffende men imponerende oppnåelse. Så her sitter jeg på en mandag, mens jeg holder på med prøveeksamen i kunst, og kjenner helgen komme med all sin ro, spenning og rus. Of all sorts.

Ja, prøveeksamen! Oppgaven er "et møte mellom fortid og nåtid", og det jeg har gjort hittil ser du her: Kreativt, eh?


Jeg hadde ikke mer å skrive. Ikke så kreativt. Epic fail, some say. I say fuck you.

I don't know what's right, and what's real anymore
And I don't know how I'm meant to feel anymore
And when do you think it will all become clear?
Cause I'm being taken over by the fear

Wanker

Wow. Shit. Utrolig! Knuse noe? Ja. Tror det.
And that's what makes my life so fucking fantastic.

Oh wow..

Besides maybe this time it's different, I mean, I really think you'll like me!

Pupp og meg <3

Min bestevenn er Sofie, hun er deilig og har store pupper

Ingenting er umulig!

Da jeg og Mamma kom hjem fra sydenlandet igår kveld skulle jeg av gammel vane gå bort til veggen under speilet og skyve på bryteren så lyset går på. Etter litt for mange sekunder skjønte jeg at jeg sto og strøk på veggen, for var det noen lampe der? Nei, det var det da altså ikke. Pappa har nemlig flyttet inn i den nye leiligheten sin i løpet av ferien, og derfor tatt med seg alt som var hans. Dvs at det mangler endel basiselementer, slik som lamper, TV, bestikk, bilder og hårbørste (ja, Pappa er den eneste som eier hårbørste i familien). Så hvertfall. Changes! Jeg og Mamma har derfor to prosjekter: Vi skal skru fra hverandre min seng og hennes kjempestore dobbelseng, og så skal vi BYTTE! Oh sweet heavens jeg skal få sove i verdens diggeste seng til jeg flytter ut. Prosjekt nr to er å pusse opp badet mitt, det tror jeg kan bli utrolig morsomt. Mamma's nye state of mind tilhører en herlig 16-åring, så jeg tror at badet kan bli seende ut deretter.

Vil du noe går du for det hundre prosent. Og jeg vet hva JEG vil. For første gang på en stund. Og jeg gir ikke opp!

Og stiller du meg krav, så tror jeg nok, til tross for elendige odds -
At jeg satser alt på oss!
For ingenting er umulig, det går alltid et tog, det blir din tur, så stå på, bak skyene er himmelen alltid blå!
Lykken snur seg, den som lever får se, og med en smule flaks kan du bli rik på en, to, tre!

Callie, if you really want me to

Verden fungerer på de merkeligste måter. Her om dagen skulle jeg ned i resepsjonen i leilighetskomplekset for å spørre om internettpassordet til det lokale nettverket, og så sier resepsjonisten: "you get for free pretty lady, you so cute!" og gir meg en lapp med brukernavn og passord. Og her kommer det morsomme: jeg hadde vært på stranden hele dagen og var derfor lobster i trynet, med hint av solkremrester i skillen, kontaktlinsene mine hadde takket for seg for lenge siden så jeg hadde på briller, håret mitt var en kombinasjon av saltet, fettet og krøllet og dratt bakover i en klump, og på meg hadde jeg tussi T-skjorten med på skriften THINK FRIENDLY. Me so cute? Me pretty lady? Jeg mener. Hallo. Jeg tror han kunne spist søle for å få tips (noe han forøvrig ikke fikk). Ahaha helvete here I come.

Nå lurer dere (du, min enslige leser, Skybert, love you forever) sikkert på hvor jeg ER! Og svaret er Maspalomas, Gran Canaria!
Jeg og mamma er her for å bedrive maxin relaxin og bli brune, to ting som viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Når det gjelder brunfargen gikk jeg på samme smell som jeg gjør hvert jävla år, nemlig å guffe på med solfaktor 2 og sololje på dag 1, bli solblind sånn at hver gang jeg ser ned på meg selv tenker jeg: øyh, så brun! for så å komme inn på hotellet og sjekke inn i lobsterklubben pronto. Men nå er rød blitt brun, så alles gut.
Når det gjelder maxin relaxin så har jeg litt å lære, jeg klarer nemlig ikke å slappe av og gjøre ingenting, jeg får helt panikk, noia, onklP! Men virkelig. Jeg planlegger dagen inni hodet mitt gang på gang og prøver å tenke hva jeg skal gjøre, gjør, og har gjort, hva jeg kan gjøre, eller aller helst: kunne gjort. Lille larven aldrimett er meg, jeg tenker alltid at jeg går glipp av noe bedre. Tror det er det som er problemet. Men uanZ, nok om det, her er en morsom historie som blir det siste jeg gidder å skrive her i varmen:

Første natten fikk jeg telefon fra norge kl halv 4, noe jeg øyeblikkelig skjønte at Mamma som sov i sengen ved siden av meg ikke ville like å våkne av, så jeg løp i trusa ut på trappen og smalt igjen døren. Ett millisekund senere sto jeg der med hånden foran puppene, mobilen i hånden og intet nøkkelkort. Etter å ha bannet alt jeg kunne på norsk, engelsk, fransk og arabisk gikk jeg med senket hode og armene i kors bort til nattevakten i resepsjonen og spurte spakt om å få nytt nøkkelkort. Han klistret på sitt største "dette skjer hele tiden"-smil og ordnet saken, mens han strittet konsekvent i taket. Not my finest hour.

Det er rart hvordan man ikke kommer unna, selv ikke når man drar til et annet sted i verden, langt vekk fra der alt sammen er. Det kan være en parfymeprøve i et blad, en T-skjorte på en tilfeldig forbipasserende, eller en sang som blir spilt på cafeen du sitter på. Han er der uansett hvor langt man drar.
Kanskje fordi jeg uansett om jeg drar til verdens ende har ham med meg i hjertet mitt


156

Oily marks appear on walls, where pleasure moments hung before

Mmm, what you say? That you only meant well? Well, of course you did.
Mmm, what you say? That it's all for the best? Of course it is.
Mmm, what you say? That it's just what we need?

you decided this

What you say? What did you say?

Ransom notes keep falling out your mouth
Speak no feeling, no, I don't believe it

you don't care a bit

Plan for dagen

Jobbe til 4, så dra hjem og vaske rommet mitt så intenst at gulvet begynner å gnistre mens jeg hører på HØY JÆVLA MUSIKK fordi jeg er ALENE hjemme og ikke BRYR meg og er sint men fri og sterk og faen i helvete. Ja, riktig!

You spin my head right round

Nå er det lenge siden jeg har skrevet om noe som faktisk skjer, fant ut at det holdt med kryptiske sangtekster for denne gang. Oppdateringene kommer fortløpende:

I helgen var det NM, og våre herlige juniorjenter ga alt de hadde og litt til og fikk sølv, og EM-plassering! Så nå åker det til Göteborg den 2 juli, og jeg lurer på om jeg skal ta turen innom Stockholm når jeg først er der, titte innom Hägnesta Hill og se om jeg kanskje treffer Joachim Berg og resten av KENT som tilfeldigvis har utekonsert den dagen jeg kanskje bestemmer meg for å være i Stockholm.
Jeg har faktisk slått fra meg tanken om Westerdahls i det siste, og begynner å snuse litt rundt på nettet etter skribentstudier i Stockholm. Jeg syns rett og slett at byen er så fantastisk, menneskene, språket, utelivet og stemningen. Og ikke minst musikken, artistene og sangtekstene.
Ingen kan skrive tekster som svenskene, noe jeg støtt og stadig har hyllet gjennom diverse innlegg her. Et eksempel på fantastisk svensk skrivekunst er "Rusningstrafiken" av Lars Winnerbäcks, her, trykk og føl deg uintelligent.

Imorgen natt kommer Matias hjem fra nørdelandet, på fredag er det sleepover hos Thea og på Lørdag er det Barney Rouble på tanken. Jeg trives med å ha planer

En ting jeg har tenkt på i det siste er uttrykket "alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere". Jeg har kommet frem til at min versjon av dette utrykket måtte blitt "alt som ikke dreper deg putter du i en sekk som du bærer med deg vidrere", en slags Bag Of Experience, om du vil.
Det var en tidlig vinterkveld for noen uker siden at jeg stoppet opp på hjørnet ved den røde barnehagen i Skogveien og kjente at jeg hadde på meg en sekk, full av kunnskap og erfaringer som jeg kunne trekke ut av sekken når jeg trengte dem. Det jeg sto og tenkte mest på var at jeg merker at den begynner å bli tyngre.

For to år siden var ikke sekken min fylt med så mye, noe som gjorde at når jeg kom nye opplevelser og erfaringer som måtte puttes oppi, var det mye tyngre å bære på for det var så uvant.
Nå for tiden er bagen så full at om noe tilføyes merkes det ikke så godt på vekten. Det er som å stå i en stappfull heis med en perle i hånden, heisen merker ikke perlen for den har så mye vekt fra før, på en måte. (dette må jeg forresten si at det er Sara i barnehagen på Skøyen som fortalte meg, bortsett fra at hun mente at akkurat denne perlen kunne få heisen til å falle ned, for det hadde storebroren hennes sagt)

For to år siden var den kun fylt med overfladiske krangler, dumme jenter, vonde kommentarer og en uklok voksenperson. Så da puberteten kom med vonde følelser, dårlige venninner, farlige gutter og forvirrede tanker ble den så tung så fort, og jeg tror alle jenter er enige i at vi slet endel under vekten av sekken i et par år der, på ungdomsskolen.
Men etterhvert som vi blir eldre fylles sekken gradvis opp med vanskelige valg, lærdom om hvordan å håndere motgang, refleksjoner og mest av alt erfaring. Og sekken føles lettere selvom den reelt sett er tyngre. Vi er blitt sterkere, rett og slett av å bære rundt på denne sekken.

Skulle jeg skrevet en bok for å forklare dette ville jeg gjort det i samme sjanger som Erlend Loe, jeg ville laget en barnebok med illustrasjoner, en barnebok som slett ikke var en barnebok, men som gjorde det alvorlige litt mindre alvorlig, og litt lettere å forstå:

Jeg ser meg selv som en barnetegning, gå borover en vei og møte utfordringer kamuflert som stygge monstre langsmed veien. Jeg treffer Dumme-Voksne-Monsteret, Vond-Kjærlighet-Monsteret, Skuffelsesmonsteret og Usikkerhetsmonsteret, og opp av sekken min trekker jeg mine erfaringer kamuflert som fargerike og avanserte våpen som jeg har samlet på den lange tiden jeg har gått bortover denne veien. Og med disse våpnene står jeg trygt mot alle monstrene, som egentlig er utfordringer, men mine ladede våpen, som egentlig er all min lærdom om hvordan å leve dette vanskelige, men jøye meg så spennende livet.

The Streets

Dry your eyes, mate
I know it's hard to take, but his mind has been made up
There's plenty more fish in the sea
Dry your eyes, mate
I know you want to make him see how much this pain hurts
But you've got to walk away now, it's over

But the more I pull on his hand and say
The more he pulls away

Det finns hopp om en förändring, med det tar den tid det tar

Älskling, jag vet att du är vaken
Signalen når din del av världen, men jag får inget svar
I värmen står luften dödligt stilla
Tänk om du kunde se hur processen tappar fart
Älskling i natt kom du tillbaka
Och allting var förlåtet i en återvunnen dröm
Och just i ögonblicket när jag vaknar,
hänger skuggan av hoppet kvar på mitt rum

Älskling, jag har hittat in från mörkret
Det finns hopp om en förändring men det tar den tid det tar
En nystart, jag tänker nya tankar
Men allt det där du föll för, finns fortfarande kvar
Allting har förändrats, men jag känner likadant

I've been deprived, can you believe it

qqwefkjqwlfjq3ifnh ffqwefhqffiiwfnduivhdmuqwofindqoifuqenct8o7nq348cbP8RYB
N1Ærnc70tnqfhewefhqwefhkqwkfhuihnqfklqjfklejlkejlefjwekfjklefjfkfjwklfjfkjqwklfjqwlfjqøefih nqchuinhgcnmuqecnquigcnruigcniurgycniugnciuehmiegynilunøqot9cubnq84cbnq8tycbn340NZNR4RN7W8nfyzy
qqwefkjqwlfjq3ifnh ffqwefhqffiiwfnduivhdmuqwofindqoifuqenct8o7nq348cbP8RYB
N1Ærnc70tnqfhewefhqwefhkqwkfhuihnqfklqjfklejlkejlefjwekfjklefjfkfjwklfjfkjqwklfjqwlfjqøefih nqchuinhgcnmuqecnquigcnruigcniurgycniugnciuehmiegynilunøqot9cubnq84cbnq8tycbn340NZNR4RN7W8nfyzyqqwefkjqwlfjq3ifnh ffqwefhqffiiwfnduivhdmuqwofindqoifuqenct8o7nq348cbP8RYB
N1Ærnc70tnqfhewefhqwefhkqwkfhuihnqfklqjfklejlkejlefjwekfjklefjfkfjwklfjfkjqwklfjqwlfjqøefih nqchuinhgcnmuqecnquigcnruigcniurgycniugnciuehmiegynilunøqot9cubnq84cbnq8tycbn340NZNR4RN7W8nfyzyqqwefkjqwlfjq3ifnh ffqwefhqffiiwfnduivhdmuqwofindqoifuqenct8o7nq348cbP8RYB
N1Ærnc70tnqfhewefhqwefhkqwkfhuihnqfklqjfklejlkejlefjwekfjklefjfkfjwklfjfkjqwklfjqwlfjqøefih nqchuinhgcnmuqecnquigcnruigcniurgycniugnciuehmiegynilunøqot9cubnq84cbnq8tycbn340NZNR4RN7W8nfyzyqqwefkjqwlfjq3ifnh ffqwefhqffiiwfnduivhdmuqwofindqoifuqenct8o7nq348cbP8RYB
N1Ærnc70tnqfhewefhqwefhkqwkfhuihnqfklqjfklejlkejlefjwekfjklefjfkfjwklfjfkjqwklfjqwlfjqøefih nqchuinhgcnmuqecnquigcnruigcniurgycniugnciuehmiegynilunøqot9cubnq84cbnq8tycbn340NZNR4RN7W8nfyzy


!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

It must have been love

Det handler om innstilling. Og hvordan du velger å takle ting. Hva slags "briller" du går med har alt å si for hvordan situasjonen utspiller seg for deg. Men jeg er lei av å ha den rette innstillingen, takle ting ved å la meg bankes ned uten å fortrekke en mine, for så å tenke at det gjorde meg sterkere. Og mine briller kan dra til helvete.


It must have been love, but it's over now
It was all that I wanted, but I lost it somehow
It must have been love, but it's over now

From the moment we met, until time had run out

He allegedly fell for me, through an open window

NÅ er det lenge siden jeg har skrevet nå! Tiden har stått helt stille i det siste, ingenting å melde fra perioden uten skriverier. Eller jo egentlig. Men samtidig ikke

Jeg har store planer for kvelden. Planene er som du ser riktignok ikke satt til live enda, og klokken er halv 10, men jeg har likefullt store planer for kvelden: nå SKAL det jævla rommet ryddes, EN gang for ALLE! ja. Riktig! I went there!

Isted i dusjen sto jeg og tenkte på om det er mest strategisk å begynne med klærne, eller med alt det andre. Klærne og "alt det andre" er nemlig det rommet mitt består av. Vanligvis når jeg skal gi rommet en "shinings", som mamma så utdatert kaller det, pleier jeg bare å re opp sengen, sortere (ikke rydde, men sortere, viktig forskjell) rot på alle overflater og kaste søppel. Da ser det rimelig greit ut, og kan gi en illusjon om at det er ryddig. Men jeg som utførte operasjonen vet jo vemodig at det ikke kommer til å vare, for den slags rydding bygger bare en dårlig demning for rotet, og ikke mange dager senere komme skredet og alt er like rotete igjen.
For ikke å snakke om klærne, som jeg på disse shinigsene bare moser inn i et hjørne.
For det første så råtner de. Noe som igjen fører til at de lukter vondt. Og for det andre så blir de aldri lagt til vask, dvs aldri rene klær, som igjen fører til at jeg til slutt føler at jeg ikke har noen klær, og at jeg faktisk ikke har noe å ha på meg siden alt jeg eier er skittent. Jeg er skitten

Men tilbake til strategien: hvis jeg startet med klærne, og faktisk blir ferdig (noe som ikke har skjedd på snart et år, sokkene som ligger innerst i hjørnet er seriøst blitt til stein og jeg kødder ikke engang), da er jeg innen den tid så sliten at jeg ikke orker å ta resten av rommet. Men hvis jeg tar resten av rommet før klærne, syns jeg det ser så fint ut innen jeg kommer til klærne at jeg ikke ser behovet for å rydde klærne. Akk og ve, livet er hardt.

Jeg har forresten også gått til frisøren, for første gang siden tiende klasse. Det var vel forsåvidt også så godt som første gang jeg i det hele tatt klippet håret siden tiende klasse også. Etter å ha klagd over hvor dårlig jeg tar vare på håret mitt, og ledd litt av min ikke lenger skallede, men nå piggsveisbekledde hårflekk, klippet hun håret mitt i en stygg fasong som jeg hatet det sekundet jeg så meg i speilet. Jeg har hatt en kronisk hestehale siden, og det planlegger jeg å fortsette med.

Men nok klaging. I påskeferien skal jeg og mamma til Gran Canaria! Jeg gleder meg til sol og varme og til å bli brun som en nøtt. Hvertfall som en lys nøtt! Men nå begynner jeg å rydde. Stay tuned for å høre hvordan det gikk.

Nøtt ut!

Bli der

I understand
your need to switch the roles around
And despise me, for the fact that we didn't last
And I will be your punchingbag - if you'll stay in my past

I understand
to want to have a mature dialogue
is too much to ask
And I will be your one regret - if you'll stay in my past

I understand
that we can never speak again
And your resentment towards me will last
And I will let you forget me - if you'll stay in my past

Of men and mice - og det å være revysjef

Do it now, you know who you are
You feel it in your heart, and you're burning with ambition
But first: wait, you won't get it on a plate
You're gonna have to work for it harder and harder

Patience now, frustration's in in the air
And people who don't care - well it's gonna get you down
And you'll fall, yes you will hit a wall
But get back on your feet and you'll be stronger, and smarter

Now I know
Now I've been there before
Knocking on the doors with rejection, rejection

But you'll see
Cause if it's ment to be: nothing can compare to deserving your dream

Thomas Dybdahl

Honey I told you -
These things never last
And one of these days now, you'll start dreaming of the past

But doesn't it feel good to know that you`ve been loved
And doesn't it make you laugh when you think of
Sunday mornings that never ended and hangovers that never mended

A love story at it's peak

Vem vet

Nå sitter jeg i sengen min og venter på at Bestefar skal komme å hente meg så vi kan kjøre til Grini og hente revygenserne!
Bestefar fikk fornyet lappen med et nødskrik, sensoren må ha oversett de små detaljene, som at han helt har sluttet å bruke speilene, tar absolutt ingen hensyn til forkjørsrett, og at han kjører som en villmann gjennom de minste veiene i Bærum. Men bortsett fra det går det glatt...
Jeg vil ikke dø!

Idag er det pallebæring med revyen, jeg tror alle er gira på det selvom pallene ligger ræva plassert etter at vi overtok dem fra Valler. Det ser faktisk ut som noen har pælmet dem ned fra himmelen så de landet i verdens styggeste haug rett foran døren. Ikke noe super stacker her nei! Så vi må gjøre mye grovarbeid idag, men det har ingen vondt av. Og etterpå blir det øl og sang så de fleste burde overleve!

Jeg er småbekymret for helsen min for tiden, selvom det er hundre prosent selvpåskyldt hvis jeg nå blir slått ut av influensa. Igjen.
Jeg blir nemlig like sjokkert hver dag jeg går ut og oppdager at converse ikke er vintersko. Og jeg lover deg at når jeg drar om en time så har jeg glemt det igjen. Note to self:

JULIE, CONVERSE ER IKKE VINTERSKO!

I tillegg blir det ikke fantastisk mye soving om dagen, og intensivuken øker nok ikke akkurat nattetimene. Men det gjør ikke noe! Jeg gleder meg masse likevel og kan godt legge meg for døden 4 mars når alt er over. Da slipper jeg å takle underskuddet også så dette er faktisk en veldig fin plan.

Pinlig nok så sitter jeg og hører på "genie in a bottle" på repeat, jeg er hekta etter at den kom på shuffle. Jeg har en snikende mistanke om at jeg egentlig burde levd på 90-tallet. Score!

Jaja, da setter jeg meg ned og ser på the magic wonders of AB MAGIC, tv-shop er det eneste på TV akkurat nå. Avslutter med litt Lisa Ekdahl

Du är en saga för god för att vara sann
Och det är en saga i sig att vi funnit varann
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möta redan bestämd långt innan vi fötts?

Vem vet, inte du
Vem vet, inte jag
Vi vet ingenting nu, vi vet inget idag

It's only love

Kirken består av et alter øverst i midten, og benkerader nedover på høyre og venstre side. I en begravelse sitter gjester litt spredt bakover i radene på vilkårlige sider, øvrige familie sitter på første rad på høyre side og nærmeste familie sitter på første rad på venstre side.

Da Bjørn ble begravet satt jeg litt spredt bakover i radene på en vilkårlig side, som en venn, og så på nærmeste familie som satt på venstre side. Hver gang en av dem så bort på oss sendte vi dem et medfølende blikk. Etterhvert så vi bare vekk når dette skjedde.

Da grandtanten min ble begravet satt jeg på høyre side, sammen med den øvrige familie, og så på nærmeste familie som satt på venstre side. Hver gang en av dem så bort på oss sendte vi dem et medfølende blikk. Etterhvert så vi bare vekk når dette skjedde.

Igår, da min Bestemor ble begravet var det jeg som var nærmeste familie, jeg satt på venstre side på første rad og fikk medfølende blikk fra øvrige familie på høyre side, første benkerad, og venner som satt spredt bakover på vilkårlige sider. Etterhvert så de bare vekk når dette skjedde.

Nå var det jeg og mine nærmeste som var nærmeste familie, som om vi var blitt oppgradert langsomt fra gang til gang. Nå var det vår tur til å sitte der på venstre side, hjertesiden, som nærmeste familie, på første benkerad.

Jeg håper det er lenge til jeg må sitte der igjen


Men det var en nydelig dag igår, onsdag 11 Februar, dagen da Bestemor ble begravet. Solen skinte og det var blå skyfri himmel og snøen glitret så fint, som om all eksos og gjørme var blitt hvisket vekk av ett nytt lag med snø som var kommet kun for henne.
Som om hele denne dagen var viet til henne, som for at vi som gikk på rad og rekke etter kisten hennes ned til graven skulle få gå i sol hele veien.
Det var som om alt været, rett og slett hele verden sa takk og hadet til min Bestemor som levde 85 år hos oss.
Det skulle bare mangle

Jeg kommer alltid til å tro på kjærligheten. Uansett hva som skjer så kommer jeg til å tro på kjærligheten, det vet jeg.
Mamma og Pappa er skilt. Mamma og stefaren min er skilt. Jeg har med andre ord to par skilte foreldre, eller fire foresatte som alle kunne vært her som bevis på at kjærlighet ikke varer.

Men noe jeg også har, er et par besteforeldre som døde med 15 års mellomrom, men som fra og med igår hviler ved siden av hverandre i samme grav, på grunn av kjærlighet alene

Selv ikke døden kan drepe kjærligheten

- kjærligheten vinner alltid!

Oh and then the fear hits me

Fransk er død. Seriøst. Eller, egentlig ikke, for jeg vil gjerne kunne snakke fransk! Men jeg hater fransktimer. Hver onsdag fra halv tre til fire sitter jeg og hører på musikk og ser ut av vinduet mens jeg hører ord jeg ikke forstår komme ut av munnen på en mann jeg ikke liker, og hver gang han går forbi bak pcen min trykker jeg sløvt på "franske gramatikk"-mappen sånn at det skal se ut som at jeg gjør noe. I'm fooling no one.

Dette blir en kort uke, på mange måter. Selvom den som alle andre uker består av 7 dager så blir den kort fordi imorgen er det middtime, altså masse fri, onsdag er det begravelsen til Bestemor så da skal jeg ikke på skolen, torsdag begynner jeg kvart på ett og fredag er jo fredag. Jeg ser på meg selv som en veldig optimistisk person som kan føle helgen komme klokken 3 på en mandag.

Siden vi hadde trafikkurs forrige uke fikk vi avspasere til halv ti idag morges. Halv ti våkner jeg plutselig, ser på klokken at den er 09:32 og sier HELVETE! FAEN!
Også dro jeg på skolen.

Skoledagene er egentlig så utrolig meningsløse, jeg vil egentlig ikke tenke på det for jeg tror jeg ville blitt skremt, rent intellektuelt, men virkelig. Ta idag da for eksempel:
Jeg kommer på skolen halv 12, har fri til kvart på ett, sitter i kantinen og ser på High School Musical i gymmen fordi jeg er syk, og nå sitter jeg her og ser ut av vinduet og drømmer om sommer og en seilbåt og deg.
Jeg lærer _ingenting_ på skolen. Seriøst. Det siste jeg lærte var huskeregelen for hvor x'ene og y'ene skal plasseres på grafen, nemlig at Y går mot sky. May-Britt er så sykt gay på sånne regler og matte generelt, hun lager ark med matteoppgaver der overskriften er "småknask". Jeg mener? Hallo.

Jeje, nå begynner jeg vel egentlig å bli tom for ting å skrive. Er forresten så koselig med kommentarer for tiden! Keep em coming så blir Julie glad.

Frik ut :)

this time, all I want is you

Citizen Cope

Jeg husker da jeg var liten og var hos Bestemor pleide vi å se på den norske såpeserien som het "De syv søstre". Noen som husker den? Ihvertfall, der var det en av rollene som var en dame ved navn Billeba (hello FREAK/mean parents), og jeg trodde alltid hun het dilemma. Poenget er at jeg veldig lenge lurte på hva dilemma betydde, og hvordan jeg lærte meg det vet jeg sannelig ikke, det er akkurat som at du ikke husker at noen sa til deg hvordan unnfangelsen av et barn foregår, du bare vet det. Uansett.

Et dilemma kan være at ting som er sunt skjelden er godt, mens det som er godt som regel ikke er sunt. Og du burde spise det vonde sunne, selvom du ikke vil, og du burde ikke spise det gode usunne, selvom du vil. Hva har vi her? Dilemma, Billeba. Poteito potato.

Men hvorfor er det også da sånn at det som er nytt, spennende og faktisk veldig fint ikke er lov? Kanskje det er nettopp derfor det er så spennende.. Ond sirkel? Dilemma? Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at narvesen kan ta seg en bolle, for: "har du lyst har du lov" stemmer ikke i praksis, men "har du lyst så gjør du det selvom det ikke er lov" stemmer dessverre så alt for bra


I keep thinking in a moment that time will take them away
But these feelings won't go away