Oh and then the fear hits me

Fransk er død. Seriøst. Eller, egentlig ikke, for jeg vil gjerne kunne snakke fransk! Men jeg hater fransktimer. Hver onsdag fra halv tre til fire sitter jeg og hører på musikk og ser ut av vinduet mens jeg hører ord jeg ikke forstår komme ut av munnen på en mann jeg ikke liker, og hver gang han går forbi bak pcen min trykker jeg sløvt på "franske gramatikk"-mappen sånn at det skal se ut som at jeg gjør noe. I'm fooling no one.

Dette blir en kort uke, på mange måter. Selvom den som alle andre uker består av 7 dager så blir den kort fordi imorgen er det middtime, altså masse fri, onsdag er det begravelsen til Bestemor så da skal jeg ikke på skolen, torsdag begynner jeg kvart på ett og fredag er jo fredag. Jeg ser på meg selv som en veldig optimistisk person som kan føle helgen komme klokken 3 på en mandag.

Siden vi hadde trafikkurs forrige uke fikk vi avspasere til halv ti idag morges. Halv ti våkner jeg plutselig, ser på klokken at den er 09:32 og sier HELVETE! FAEN!
Også dro jeg på skolen.

Skoledagene er egentlig så utrolig meningsløse, jeg vil egentlig ikke tenke på det for jeg tror jeg ville blitt skremt, rent intellektuelt, men virkelig. Ta idag da for eksempel:
Jeg kommer på skolen halv 12, har fri til kvart på ett, sitter i kantinen og ser på High School Musical i gymmen fordi jeg er syk, og nå sitter jeg her og ser ut av vinduet og drømmer om sommer og en seilbåt og deg.
Jeg lærer _ingenting_ på skolen. Seriøst. Det siste jeg lærte var huskeregelen for hvor x'ene og y'ene skal plasseres på grafen, nemlig at Y går mot sky. May-Britt er så sykt gay på sånne regler og matte generelt, hun lager ark med matteoppgaver der overskriften er "småknask". Jeg mener? Hallo.

Jeje, nå begynner jeg vel egentlig å bli tom for ting å skrive. Er forresten så koselig med kommentarer for tiden! Keep em coming så blir Julie glad.

Frik ut :)