Superficial

Det er rart hvordan listen min over forventede unnagjorte gjøremål ser slik ut:

* Rydde rommet for å finne kilden til den merkelige lukten, og for å gjøre det levelig der
* Gjøre franskleksen mamma ga meg
* Sette på poteter
* Varme fårikål
* Skrive jobbsøknad

Og at min nåværende status, som forøvrig har sett rimelig lik ut hele dagen ser slik ut:

* Julie i dyne på sofaen.

Jeg gjør liksom ingenting av det jeg skal jeg. Ever. Med mindre det er noe jeg vil gjøre da, da blir det annerledes. Olav sa til meg en gang at hvis jeg klarte å mønstre like mye arbeid og innsatsvilje til ting jeg ikke ville gjøre, som til ting jeg ville gjøre så ville livet mitt gått på skinner. Men jeg mener. Hvordan skal man klare å mobilisere innsatsvilje og ikke minst positivitet til noe man IKKE vil gjøre? Det er et av livets mange spørsmål (et av de mer retoriske i mitt tilfelle, men likevel). Men et liv på skinner hadde ikke vært dumt det heller..

Jeg tror jeg skal skrive litt om forventninger idag. Og holde meg unna svensk. Fordi jeg har funnet ut at forventninger ofte er nøkkelen til hvorfor ting går galt. Oss mennesker imellom hvertfall. For å bruke et eksempel, altså meg: når jeg ikke forventer så mye går tiden forbi uten videre ettertanke på den det gjelder, når jeg med andre ord gir greit faen fordi det foreløpig ikke har skjedd noe som ville bygget opp en foventning om noe som helst, fra hverken min eller din side.

Men så skjer det jo som oftest noe som gjør at den første stenen av forventninger blir lagt. For det er alltid noe etterpå. Bør være hvertfall. Og etterpådelen av sånne forventningsbyggende hendelser som oppstår på telefonen, i et brev, en dag i byen eller en natt i en seng, den etterpåtiden utspiller seg av og til (egentlig kanskje alt for ofte) på en helt annen måte enn man helst skulle ønske. Og nettopp her ser man det jo: man forventet noe som ikke skjedde. Og man ble skuffet og lei.

Jeg mener altså ikke det at man alltid skal forvente det negative, slik at du aldri ville blitt skuffet, og alltid blitt positivt overrasket når du fant deg selv motbevist av noe positivt, da ville jo livet vært trist mye av tiden. Men til tider hadde det ikke vært dumt, som i dette litt overfladiske eksempelet med en viss overføringsverdi til noe mer meningsfylt:

Tenk deg at du skal inn og sjekke mailen din, og i stedet for å grue deg til junkmailen så tenker du mens du logger inn "Å gud som jeg håper at jeg har mailboksen FULL av dritt idag, mailer fra diverse ting jeg ikke kan huske å ha meldt meg inn i og falske pengebrev fra Nigeria! Håper på ingen måte at jeg har noe viktig mail idag i det hele tatt." Når du da ser all junkmailen blir du hverken overrasket eller skuffet, du hadde jo forventet det, og når du da kanskje ser den ene fine mailen du fikk så blir du positivt overrasket for DET hadde du jo ikke forventet.

Så tenk deg et liv uten forventninger til noen ting! Da ville alt i hele verden vært en positiv overraskelse.. Det hadde neimen ikke vært dumt

Julie ut