Rasløsheten kan til tider være altoppslukende. Det å ville noe, eller dra et sted, men ikke hvite hva du vil eller hvor du vil dra gjør at innsiden spinner konstant rundt omkring, uten mål eller mening. Ofte støter du også på spørsmålet om hvem du vil noe med, eller hvem det er du vil ha med deg til stedet du drar, eller eventuelt bare hvem det er du vil dra til. For du vil ikke være alene, vil du det? Ikke for alt i verden.
Hvorfor føler man seg så alene sammen, men samtidig så kvalt alene? Av og til sitter jeg og leker med tanken på å bare sette meg på toget og dra til et sted helt ytterst i verden, ytterst på en pir eller øverst på et fjell. Men skal jeg dra dit alene?
Jeg tror jeg må dra dit alene. Men jeg vil veldig gjerne møte noen når jeg kommer dit. Som om jeg ikke har noen grunn til å dra dit med mindre det er for noen andre.
Kanskje jeg ikke møter noen
Men kanskje jeg møter meg selv
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Ser ut som du gjennomgår 40-års krisen i en alder av 18. For gammel for sin egen kropp? gamlisungdom på G?
Skriv historien mens du opplever den, og planlegg mindre så ordner alt seg.. kanskje
Legg inn en kommentar