If you love me, why'd you let me go

Nå er jeg alene, for første gang på svært lenge. Mamma og Beate har tatt turen over den store blå for å hente minner og sol i San Fransisco mens jeg har tatt turen til det lærerike stedet kalt "alenetid". Jeg har blitt dårlig på det med tiden, det å kunne slappe av med kun meg selv er noe jeg for tiden finner vanskelig, men jeg skjønner samtidig at det er nødvendig for fremtidig ro i sjelen.
Det er jeg forøvrig også ganske dårlig på.

En bekymringsverdig trend i vår verden er at de snille ofte er de som får det vanskeligst, når det gjelder å bli såret av de mindre snille. Jeg anser meg selv som en av de mindre snille, og har dessverre fått nøkkelen til en av de snille. Og hva gjør jeg med den? Jeg bruker den til å åpne opp og bygge opp tillitt innenfor, for så å dessverre rive ned og pælme nøkkelen til helvete. Men jeg har sagt det hele tiden, at det er det vi mindre snille gjør med tillitt og nøkler til hjerter vi ikke fortjener.
Ikke at det forandrer noe, men slik er nå fakta.
Det handler om frykt, vil jeg tørre å påstå. Ikke nødvendigvis feighet, men frykt. Vi vet ikke hvordan vi skal klare å håndtere snill oppmerksomhet, eller kanskje det å ha en såkalt konstant i livet vårt som ikke går noe sted og som ikke i sin villeste fantasi ville funnet på å gjøre oss noe. Og dermed ender vi opp med å gjøre dem noe, og noe så urettferdig som det tror jeg man skal lete lenge etter.

Men la meg bare si på vegne av alle oss mindre snille - vi gjør det ikke med overlegg, det er ikke meningen fra starten av, vi er bare så altfor og smertelig klar over at det dessverre er slik det er. I en lang tid har jeg befunnet meg på den snille siden av et slikt forhold, noe som kanskje burde tilsi at jeg burde klare å ikke ta en helomvending og bli den mindre snille i neste sving. Men sånn er det ikke.

Det eneste positive med det hele er at du får et bredere spekter av forståelse for begge sider, noe som gjør at jeg nå forstår den forrige bedre og hvorfor han gjorde som han gjorde. For nå befinner jeg meg i en situasjon der jeg gjør det samme selv, utrolig nok.

Igår fikk jeg spørsmålet: hva driver du egentlig med Julie?
Og hadde jeg visst det hadde jeg klikket helene sammen i ren lykke mens jeg pønsket ut planer for hvordan jeg kunne rydde opp i bagasjen min. Men sannheten er at jeg ikke har den fjerneste anelse om hva jeg driver med, noe som gjør meg gal og slem og også litt trist til tider, kanskje litt oftere enn bare til tider, men samtidig klokere for hver dag som går mens jeg lærer og lever og putter erfaringer i sekken min og triller videre i livet mitt med stø kurs mot gud-vet-hvor.

So I don't know where I'm going but I wanna talk
And I feel like I'm going where I've been before
I'll tell anyone who'll listen, but I feel ignored
Nothing's really making any sense at all

Let's talk, let's talk