Du är som jag, när du dansar

Endelig fikk jeg sett dem, ham, det, it: KENT

Etter å ha betalt 146 kr for et eggeglass hvitvin og en øl i enkroninger tok jeg og Sofie plass foran ved scenen i Oslo Spektrum. Vi fant oss etter hvert i at vårt lite strategiste valg av ståsted innebar å stå rett bak to og en halv meter høye Kenneth og intimt nært et touchy-feely middelaldrende par, og så var det bare å vente. Etter et melankolsk oppvarmingsnummer av en svensk dame ble lyset borte, og så sto de der: Jokke, Markus, Martin og Sami. Kent.

De åpnet med ukjente toner fra det noe skuffende nye albumet, og videre fylte de på med enda flere fra "Röd" i raskt tempo, som for å bli ferdige og la de ferske liksomfansene få viljen sin. Og så kom det:

Musiken var non stop, vi dro til Hägnasta Hill, vi vågde vära rädde, mens du, jag och döden sto der og var nästan som du, när vi dansat. Etter å ha opplevd den siste låten akkompagnert av fyrverkeri som regnet i tette strømmer ned foran scenen var lyset borte. Vi ville ha mer, og etter mye svorsk masing kom de på igjen og spilte opp til - nok en sang fra den nye plata. SKUFF

men så. lyset ble slått av og folk begynte å gå ut i mørket. og det er da vi hører det: de umiskjennelige gitartonene som er starten på den største av de alle: kärleken väntar. I lykkerus løper alle tilbake til scenen og får oppleve Joakim Berg på sitt aller beste, der han sårt drar seg rundt på scenen i det skiftende røde og blå lyset, og alle kjenner seg pluselig forelsket i verden, i alt det vakre som finnes, ja selv i Høye-Kenneth og det intime paret. Kjærligheten har aldri vært så intenst til stedet, og da de til slutt spilte opp til Mannen I Den Vita Hatten var det fullkomment. Det siste vi fikk oppleve var at tusenvis av små røde silkepapirfugler ble skutt ut i luften og regnet tett i tett over publikum, med kent-tekster trykket på. Jeg så meg selv ovenfra, der jeg sto med armene utstrakt og prøvde å fange flest mulig av de flyktige små skapningene. Det henger nå 16 av dem på rad og rekke over sengen min, og de skal være med meg uansett hvor jeg drar i verden.

Og jeg vil dra til fremtiden og høre mer. Jeg vil dra til fortiden og høre alt

Jeg snakker om å være 17 år i Sverige i 1996, da Stockholm lå badet i grønne lys fra gatelykter og biler som ga gjenskinn i den regnvåte bakken, den kvelden i 1996 da det hadde regnet men alle var ute likevel selvom gatene var tomme og alt var mørkt men spennende, og i ørene dundret den såre stemmen til Joakim Berg som henger all sin vekt på mikrofonen der oppe på scenen i regnet denne kvelden, 1996.
Og alle vet vi at kärleken väntar, at etter ingenting kommer ingenting, at vi snart har blivit som dom andra, at allt ville varit bättre om du var här, om jag var där, og alle vet vi at vi alle skal dø i en flyulykke om 7,47 minutter men at du, du är värd att dö för

KENT:THE HJÄRTA AND SMÄRTA