You spin my head right round

Nå er det lenge siden jeg har skrevet om noe som faktisk skjer, fant ut at det holdt med kryptiske sangtekster for denne gang. Oppdateringene kommer fortløpende:

I helgen var det NM, og våre herlige juniorjenter ga alt de hadde og litt til og fikk sølv, og EM-plassering! Så nå åker det til Göteborg den 2 juli, og jeg lurer på om jeg skal ta turen innom Stockholm når jeg først er der, titte innom Hägnesta Hill og se om jeg kanskje treffer Joachim Berg og resten av KENT som tilfeldigvis har utekonsert den dagen jeg kanskje bestemmer meg for å være i Stockholm.
Jeg har faktisk slått fra meg tanken om Westerdahls i det siste, og begynner å snuse litt rundt på nettet etter skribentstudier i Stockholm. Jeg syns rett og slett at byen er så fantastisk, menneskene, språket, utelivet og stemningen. Og ikke minst musikken, artistene og sangtekstene.
Ingen kan skrive tekster som svenskene, noe jeg støtt og stadig har hyllet gjennom diverse innlegg her. Et eksempel på fantastisk svensk skrivekunst er "Rusningstrafiken" av Lars Winnerbäcks, her, trykk og føl deg uintelligent.

Imorgen natt kommer Matias hjem fra nørdelandet, på fredag er det sleepover hos Thea og på Lørdag er det Barney Rouble på tanken. Jeg trives med å ha planer

En ting jeg har tenkt på i det siste er uttrykket "alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere". Jeg har kommet frem til at min versjon av dette utrykket måtte blitt "alt som ikke dreper deg putter du i en sekk som du bærer med deg vidrere", en slags Bag Of Experience, om du vil.
Det var en tidlig vinterkveld for noen uker siden at jeg stoppet opp på hjørnet ved den røde barnehagen i Skogveien og kjente at jeg hadde på meg en sekk, full av kunnskap og erfaringer som jeg kunne trekke ut av sekken når jeg trengte dem. Det jeg sto og tenkte mest på var at jeg merker at den begynner å bli tyngre.

For to år siden var ikke sekken min fylt med så mye, noe som gjorde at når jeg kom nye opplevelser og erfaringer som måtte puttes oppi, var det mye tyngre å bære på for det var så uvant.
Nå for tiden er bagen så full at om noe tilføyes merkes det ikke så godt på vekten. Det er som å stå i en stappfull heis med en perle i hånden, heisen merker ikke perlen for den har så mye vekt fra før, på en måte. (dette må jeg forresten si at det er Sara i barnehagen på Skøyen som fortalte meg, bortsett fra at hun mente at akkurat denne perlen kunne få heisen til å falle ned, for det hadde storebroren hennes sagt)

For to år siden var den kun fylt med overfladiske krangler, dumme jenter, vonde kommentarer og en uklok voksenperson. Så da puberteten kom med vonde følelser, dårlige venninner, farlige gutter og forvirrede tanker ble den så tung så fort, og jeg tror alle jenter er enige i at vi slet endel under vekten av sekken i et par år der, på ungdomsskolen.
Men etterhvert som vi blir eldre fylles sekken gradvis opp med vanskelige valg, lærdom om hvordan å håndere motgang, refleksjoner og mest av alt erfaring. Og sekken føles lettere selvom den reelt sett er tyngre. Vi er blitt sterkere, rett og slett av å bære rundt på denne sekken.

Skulle jeg skrevet en bok for å forklare dette ville jeg gjort det i samme sjanger som Erlend Loe, jeg ville laget en barnebok med illustrasjoner, en barnebok som slett ikke var en barnebok, men som gjorde det alvorlige litt mindre alvorlig, og litt lettere å forstå:

Jeg ser meg selv som en barnetegning, gå borover en vei og møte utfordringer kamuflert som stygge monstre langsmed veien. Jeg treffer Dumme-Voksne-Monsteret, Vond-Kjærlighet-Monsteret, Skuffelsesmonsteret og Usikkerhetsmonsteret, og opp av sekken min trekker jeg mine erfaringer kamuflert som fargerike og avanserte våpen som jeg har samlet på den lange tiden jeg har gått bortover denne veien. Og med disse våpnene står jeg trygt mot alle monstrene, som egentlig er utfordringer, men mine ladede våpen, som egentlig er all min lærdom om hvordan å leve dette vanskelige, men jøye meg så spennende livet.