I did not know you then, did I

Så rart å plutselig se ting så klart, som om et beger med bekreftelse sakte fylles opp av små tegn hele tiden for til slutt å fylles opp og føre til at alt som tidligere virket både håpløst, vanskelig og viktig plutselig står så klart som både ubetydelig og enkelt. Som om glansen sakte har blitt vasket vekk fra bildet og etterlater det uten verken noen påvirkning eller hjertebank, bare en unødvendig men lærerik fortid. Bare synd det tok så lang tid for begeret å fylle seg opp. Men når det gjør det føles det jævlig bra! Og nå nærmer det seg sterkt.
Man spør seg ofte hvor mange ganger man må få slengt det i trynet før man skjønner det, og nå tror jeg det begynner å endelig synke inn etter gjentatt slynging. Og skulle jeg trenge mer bekreftelse tror jeg ikke den er vanskelig å oppdrive, for du fremkaller den helt naturlig bare ved å være deg selv, fantastisk nok. Eller så avslører andre deg bare for deg

"Hvorfor lot jeg hele tiden som om jeg likte det livet jeg levde? Jeg fikk jo ikke til noe som var viktig. Jeg drakk for mye, spilte i et dårlig band, klarte ikke å skrive, var selvopptatt og ensom."

Og der var det fullt.