Jeg har kommet til å tenke på en ting, nok en ting oss mennesker imellom, og det er hvordan det ser ut til at vi alltid må overbevise personen det gjelder om at oppfatningen vi har gjort oss om den personen faktisk stemmer. Personen selv må ikke nødvendigvis være enig i at han/hun er hva enn vedkommende er, men det er hvertfall veldig viktig for oss at personen vet at VI føler det sånn.
Og det er her man bør spørre seg: er det ikke nok at man vet det selv? Burde ikke det holde? Hvorfor skal man bruke krefter på å få noen til å forstå og si seg enig i sine egne negative kvaliteter, når man vet det så godt selv? Trass i nødvendigheten er selvinnsikt dessverre ikke noe man kan gi bort til andre, selv ikke de som trenger det sårt. Men likevel er det som om det ikke er sant før vedkommende selv vet det.
Som om det ikke stemmer, selv fra gang til gang med smertefulle påminnelser, før personen selv gir uttrykk for å forstå hva du føler rundt akkurat ham. Det blir som om hver gang er første gang.
Man kan godt kalle det selektivt hukommelsestap hos triste hjerter - men jeg vet mange som skulle fått selvinnsikt av meg til jul.
1 kommentar:
Aldri i hele mitt liv har noe jeg har lest, snakket til meg og satt ord på mine tanker i så stor grad som dette innlegget gjorde!
Jeg kom over det helt tilfeldig, på et tidspunkt som passet så mye at det skremmer meg.
Under mitt hittil største forsøk på å gi noen selvinnsikt, fikk jeg en spontan trang til å se over din blogg for første gang på lang tid.
Og jeg finner dette innlegget.
Vi to har begge opplevd å bli "truffet" av sanger, dikt og lignende, mange ganger før, Julie.
Aldri har jeg opplevd noe som dette.
Timing.
Tittel.
Innhold og struktur.
Selv ditt tankemønster og personlige preg på teksten, var som mitt eget!
Så overrasket som jeg er av at denne hendelsen i det hele tatt er mulig, er jeg ikke veldig overrasket av at når jeg endelig finner noe som "treffer meg" i så stor grad, er det DU som er forfatteren...
Hvorfor overrasker ikke det meg?
Legg inn en kommentar