Av og til skjer ting så alt for fort, alt det riktige skjer på engang og resulterer i at alt det som egentlig er riktig ender opp med å bli helt feil, nettopp fordi det skjer så fort og så intenst at man ikke rekker å stoppe opp og få med seg alt sammen.
Det å dermed føle at man hele tiden har gått glipp av noe blir til en stor usikkerhet som setter seg midt inni deg et sted, og gjør seg umulig å forklare til noen andre enn kanskje deg selv. Til og med det å forklare det til seg selv kan være vanskelig nok til tider, og når man ikke engang forstår seg selv, da forstår man ikke mye, enda så mye man vil.
Jeg vil forstå, jeg vil snakke mitt eget språk, men alt jeg sier blir fremmed for meg selv og andre og frustrasjonen tar overhånd idet jeg ikke når ut til en levende sjel, ikke engang meg selv
Det å aldri klare å sitte og ta inn alt det fine du er så heldig å få oppleve, men å heller overtenke det hele og snu det til noe vanskelig og negativt virker så absurd, men er likevel så alt for vanlig og lett. Jeg tror det kan beskrives godt med uttrykket «for godt til å være sant»
For jeg sliter med å tro at det er sant, i en lang tid nå har tidligere hendelser gjort at det som fra noen annens synsvinkel er fint, blir fra min synsvinkel umulig å tro på.
Akkurat som de store akademikerne overanalyserer hvert ord Ibsen noen gang har skrevet, overanalyserer jeg livet mitt, plukker hvert et øyeblikk og hver en kommentar fra hverandre til det ugjenkjennelige, og fratar det dermed skjønnheten sin, og jeg etterlater meg selv sittende med deler av noe som en gang var fint som jeg ikke lenger vet hvordan hører sammen, og som dermed ikke er fint lenger. Drastisk, så vel som primitivt beskrevet så ødelegger jeg stort sett alt som er fint
Hvorfor kan ikke det som er bra få lov til å bare være bra, i de øyeblikkene det er bra? Hvorfor skal man ikke kunne leve på de øyeblikkene lenge nok til å få oppleve det neste uten at det mellom blir så jævlig? Som Anthony sier er jeg redd for «the middle place», der jeg ikke har håndfast bevis på at det fine fremdeles er fint og ekte, der jeg ikke har en fersk bekreftelse på at alt er sant og at alt er som jeg blir fortalt. Hvorfor glemmer jeg så fort? Hvorfor har ikke følelsene sin egen hukommelse? Hvorfor har jeg mistet all tro og tillit til at ting er bra nok, at folk snakker sant, og ikke minst til at jeg selv er bra nok?
Det er trist å føle at 18 år på jorden er nok til å miste troen på menneskeheten. Det ser ut til at mine gjenværende år her blir svært lange, om de alle skal komme og gå på denne måten
«Men jag har börjat fundera: det här känns nästan alldeles för bra.
Det kommer aldrig fungera - det är så det brukar va»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar