Uten deg

Jeg savner revyen, og alt rundt den.

Jeg savner menneskene, stemningen, musikken, bussen og kveldene.

Dagene, øvelsene, salen og pallene, jeg savner pizzaen og tjukkasen, garderoben i skoletiden da ingen var der, madrassen på scenen og sofaen i gangen.

Jeg savner spenningen, tankene, meldingene og samtalene, jeg savner alt som var nytt og spennende og som man aldri ble lei av, jeg savner at alt startet og så ut til å aldri slutte

Men det gjorde det.

Den første slutten ble etterfulgt av dager med bil, pizza, pepsi max og Yves Saint Laurent, dager med anorakk og sengetepper, dyner og pysjer, morgener med ristet brød og egg med ketchup

Hvis jeg legger munnen min mot øret ditt og hvisker

”Når du kommer tilbake, kom tilbake til meg”

Tror du det kan hjelpe da?

Hvis du holder meg sånn som du gjør og jeg holder enda tettere og aldri slipper deg igjen

Drar du da?

Jeg husker da jeg ønsket at dagene aldri skulle slutte, og det gjorde de aldri heller. Jeg husker at jeg la den andre slutten langt bak i hodet mitt, selv om jeg visste den ville komme. Og nå er den her

Den andre slutten blir etterfulgt av –

Jeg vet ikke... Og jeg skulle ønske jeg aldri trengte å finne det ut