Callie, if you really want me to

Verden fungerer på de merkeligste måter. Her om dagen skulle jeg ned i resepsjonen i leilighetskomplekset for å spørre om internettpassordet til det lokale nettverket, og så sier resepsjonisten: "you get for free pretty lady, you so cute!" og gir meg en lapp med brukernavn og passord. Og her kommer det morsomme: jeg hadde vært på stranden hele dagen og var derfor lobster i trynet, med hint av solkremrester i skillen, kontaktlinsene mine hadde takket for seg for lenge siden så jeg hadde på briller, håret mitt var en kombinasjon av saltet, fettet og krøllet og dratt bakover i en klump, og på meg hadde jeg tussi T-skjorten med på skriften THINK FRIENDLY. Me so cute? Me pretty lady? Jeg mener. Hallo. Jeg tror han kunne spist søle for å få tips (noe han forøvrig ikke fikk). Ahaha helvete here I come.

Nå lurer dere (du, min enslige leser, Skybert, love you forever) sikkert på hvor jeg ER! Og svaret er Maspalomas, Gran Canaria!
Jeg og mamma er her for å bedrive maxin relaxin og bli brune, to ting som viste seg å være vanskeligere enn først antatt. Når det gjelder brunfargen gikk jeg på samme smell som jeg gjør hvert jävla år, nemlig å guffe på med solfaktor 2 og sololje på dag 1, bli solblind sånn at hver gang jeg ser ned på meg selv tenker jeg: øyh, så brun! for så å komme inn på hotellet og sjekke inn i lobsterklubben pronto. Men nå er rød blitt brun, så alles gut.
Når det gjelder maxin relaxin så har jeg litt å lære, jeg klarer nemlig ikke å slappe av og gjøre ingenting, jeg får helt panikk, noia, onklP! Men virkelig. Jeg planlegger dagen inni hodet mitt gang på gang og prøver å tenke hva jeg skal gjøre, gjør, og har gjort, hva jeg kan gjøre, eller aller helst: kunne gjort. Lille larven aldrimett er meg, jeg tenker alltid at jeg går glipp av noe bedre. Tror det er det som er problemet. Men uanZ, nok om det, her er en morsom historie som blir det siste jeg gidder å skrive her i varmen:

Første natten fikk jeg telefon fra norge kl halv 4, noe jeg øyeblikkelig skjønte at Mamma som sov i sengen ved siden av meg ikke ville like å våkne av, så jeg løp i trusa ut på trappen og smalt igjen døren. Ett millisekund senere sto jeg der med hånden foran puppene, mobilen i hånden og intet nøkkelkort. Etter å ha bannet alt jeg kunne på norsk, engelsk, fransk og arabisk gikk jeg med senket hode og armene i kors bort til nattevakten i resepsjonen og spurte spakt om å få nytt nøkkelkort. Han klistret på sitt største "dette skjer hele tiden"-smil og ordnet saken, mens han strittet konsekvent i taket. Not my finest hour.

Det er rart hvordan man ikke kommer unna, selv ikke når man drar til et annet sted i verden, langt vekk fra der alt sammen er. Det kan være en parfymeprøve i et blad, en T-skjorte på en tilfeldig forbipasserende, eller en sang som blir spilt på cafeen du sitter på. Han er der uansett hvor langt man drar.
Kanskje fordi jeg uansett om jeg drar til verdens ende har ham med meg i hjertet mitt


156