Hemul

"Eldre mennesker er ofte så fine. De slapper av på en god måte. Jeg kunne se at de hadde bygd sitt. De kan ta det med ro nå. Ta seg en fest med god samvittighet. De har bygd sine hus. Delt brød og surrogatkaffe med hverandre. Plukket sin andel med blåbær og multer. Løftet i flokk."
- Erlend Loe

På en «lykkeskala» fra 1 til 10, der 1 er dyp depresjon og 10 er ultimat lykke, oppnår nordmenn en lykkescore på 7,4. Tallet er funnet ved at et representativt utvalg nordmenn er spurt hvor tilfredse de er med livet sitt. Dernest er det gjort en stor, vitenskapelig sammenligning av lykketilstanden i mer enn 90 nasjoner.

Da jeg skrev stil om Bestemor på skolen, navnga jeg stilen: "Glemsk gammel lykke". Og med gammel lykke mener jeg ikke at lykken er utgått eller foreldet, jeg mener rett og slett bare lykke blandt de eldre.
Jeg er nemlig i den tro at den største forandringen fra gammel lykke til ung lykke er nettopp det at vi ikke lenger klarer å være fornøyde alene med det å oppnå noe, med å fullende et prosjekt - prosjektet skal helst aldri ta slutt.
Det er som når vi er små og bygger legotårn - når vi er ferdige river vi det ned igjen, for da er det jo ikke noe morsomt lenger. Det var veien dit som var poenget, prosessen, veien til legotårnets fullkommenhet. Uten et prosjekt føler vi nordmenn oss hjelpeløse, tafatte og maktesløse, og tanken på å rett og slett lene oss godt tilbake og fornøyd beskue det ferdige legotårnet er ikke tilstedeværende: Rastløsheten og kravmentaliteten undergraver rett og slett tilfredsheten.

Nordmenn kan på flere vis sammenlignes med Hemulen i Mummidalen:

Hemulen samlet på blomster. Til slutt hadde han alle blomstene som vokser i Mummidalen. Da ble han fryktelig deprimert:
– Nå er jeg ikke samler lenger, bare eier, sukket Hemulen. Og begynte å samle på steiner i stedet.