Idag fikk jeg post. Igår begynte jeg å lese Bly. For to dager siden leste jeg ut Beatles, og for tre dager siden skjedde det ikke noe jeg kan nevnte for å avslutte denne innledningen som kunne vært ganske bra, bortsett fra den lille haken det er at det ikke skjedde noe for nettop tre dager siden. Hvertfall.
Innen jeg kom til siste side i Lars Saabye Christensens roman "Beatles" var øynene mine kulerunde, og litt fuktige. Etter hvert som jeg leste meg gjennom de siste kapitlene begynte alt å falle på plass, men bare nesten. Og nettopp derfor leste jeg glupsk videre, i troen på at de endelige svarene ville ligge rundt svingen til neste side, kanskje til og med om to svinger og en avkjøring. Men de kom aldri!
Hele veien kom det små hint til svar, men aldri avslutningen av svaret, aldri noe som fastslo at det jeg leste faktisk fant sted, aldri noe svar på om Nina noengang var der, om Cecilie kom samtidig som Nina var der, eller ikke var der, om alle visste at Hubert ranet banken, ikke noenting om at Kim hadde noe med det å gjøre, og ikke et ord om hva som sto i sesjonsbrevet.
Det er den beste boken jeg har lest.
Jeg har spesielt hengt meg opp i en skrivemåte Saabye Christensen har: han skriver om objekter og hendelser i bestemt entall/flertall, som om det skulle være noe kjent, selvom vi aldri har hørt om det tidligere i boken. Han kan for eksempel plutselig si noe sånt som "Det var akkurat som den gangen med fattern og tempelet", uten at det noen gang har stått om noe tempel tidligere i boken.
Dette gjorde at jeg hele tiden trodde jeg hadde gått glipp av noe, helt til jeg til slutt forsto:
Alt foregår inne i hodet til Kim, det han ikke ser, ikke opplever, ikke tenker eller rett og slett ikke føler for å dele med oss, det får vi helle ikke vite. Lars er Kim og Kim er Lars og jeg er Kim og alle er Kim.
På søndag drar jeg til vestlandet for å feire jul, og 26 desember drar jeg hjem igjen og har planer om å mure meg inn på rommet mitt med dyner og filmer og pepperkaker og julebrus sammen med kjæresten min :)
Innen jeg kom til siste side i Lars Saabye Christensens roman "Beatles" var øynene mine kulerunde, og litt fuktige. Etter hvert som jeg leste meg gjennom de siste kapitlene begynte alt å falle på plass, men bare nesten. Og nettopp derfor leste jeg glupsk videre, i troen på at de endelige svarene ville ligge rundt svingen til neste side, kanskje til og med om to svinger og en avkjøring. Men de kom aldri!
Hele veien kom det små hint til svar, men aldri avslutningen av svaret, aldri noe som fastslo at det jeg leste faktisk fant sted, aldri noe svar på om Nina noengang var der, om Cecilie kom samtidig som Nina var der, eller ikke var der, om alle visste at Hubert ranet banken, ikke noenting om at Kim hadde noe med det å gjøre, og ikke et ord om hva som sto i sesjonsbrevet.
Det er den beste boken jeg har lest.
Jeg har spesielt hengt meg opp i en skrivemåte Saabye Christensen har: han skriver om objekter og hendelser i bestemt entall/flertall, som om det skulle være noe kjent, selvom vi aldri har hørt om det tidligere i boken. Han kan for eksempel plutselig si noe sånt som "Det var akkurat som den gangen med fattern og tempelet", uten at det noen gang har stått om noe tempel tidligere i boken.
Dette gjorde at jeg hele tiden trodde jeg hadde gått glipp av noe, helt til jeg til slutt forsto:
Alt foregår inne i hodet til Kim, det han ikke ser, ikke opplever, ikke tenker eller rett og slett ikke føler for å dele med oss, det får vi helle ikke vite. Lars er Kim og Kim er Lars og jeg er Kim og alle er Kim.
På søndag drar jeg til vestlandet for å feire jul, og 26 desember drar jeg hjem igjen og har planer om å mure meg inn på rommet mitt med dyner og filmer og pepperkaker og julebrus sammen med kjæresten min :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar