Panacea

Nå ligger jeg i sengen min og føler meg rar.. Er svimmel og ør, har vondt i hodet og skjelver litt sånn av og til.
Rart.

Men jeg så at det var lenge siden jeg hadde skrevet noe, så jeg tenkte å gjøre noe med den saken.
Grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund er at jeg rett og slett ikke har vært i skrivehumør, og hvis jeg skriver når jeg ikke er i skrivehumør blir alt jeg skriver så dårlig, og da er poenget med å skrive litt borte.
Synes nå jeg.

Endel har skjedd siden sist.
Vi overlevde Hovefestivalen med god margin, på tross av en svært våt opplevelse i starten av uken:
Da vi kom til festvalcampen lørdag ettermiddag var det allerede fullt innover mot festivalområdet, så vi måtte finne oss i å campe på den litt øde campen som ingen helt visste om tilhørte festivalcampen eller miljøcampen, og som derfor kjekt ble kalt "paddocken".
Dette fant vi etter hvert ut at hadde sin naturlige forklaring, noe vi kunne se utifra de beskjedne mengdene hestebæsj som lå strødd rundt.

Etter litt småkjekling og bjeffende kommentarer fikk vi satt opp teltet, og alt var fryd og gammen.
Kanskje mest gammen.
Vi la oss fornøyde utpå natten engang, etter å ha sittet og grillet med noen merkelige mennesker fra Stavanger (eller Stævængærrr, som de selv kalte hjemplassen for), og en svært så mystisk gutt fra Bergen.

Men da vi våknet dagen etterpå hadde det skjedd: det hadde regnet hele natten, og vårt supervanntette telt viste seg å ikke være så vanntett likevel..
ALT var vått. Alle klær, all bagasje og soveposer; klissvått.

Etter en litt depressiv dag bestående av å traske rundt i gjørma la vi oss igjen, kun for å oppdage at Labbes hi-tec Ajungilak sovepose var knuskende tørr!
I motsetning til min dynepose som kunne vris opp og fungere glimrende som dusj hvis du holdt den høyt nok.

Jeg krøp med all selvfølgelighet inn til Labbe i hans sovepose, og tenkte at der fikk vi fikset det, at vi skulle sove varme og gode i samme sovepose, og tørke min dagen etter. Men ti minutter etter at vi hadde lagt oss og jeg var på vei til å sove, zipper Labbe opp glidelåsen og sier:

Men nå kan du vel legge deg i din egen sovepose vel? :)

Å stikke føttene ned i det som tidligere hadde vært en sovepose, men som nå var en klut er noe av det verste jeg har gjort, både fysisk og psykisk.
Jeg begynte å sippe momentant, etterfulgt av hulking mens jeg snufset fram ønsker om en dusj og en varm seng og en dyne og EN KJÆRESTE MED ET FNUGG AV MEDFØLELSE OG SELVOPPOFRELSE, og konstaterte at jeg ville dra hjem dagen etter.

Etter å ha skjønt at dette brydde Labbe midt i aslet, gikk jeg over i naboteltet og stjal soveposen til den mystiske bergenseren.

Men utover uken klarnet det og ble nydelig vær, og resten av uken bestod av gode venner, god musikk, ikke fullt så god mat men særdeles god stemning.
Vi dro hjem fredag morgen med et smil om munnen, skitt i hele ansiktet og så fett hår at det ville fungert ypperlig til smørning av vaffeljern.
Med andre ord var alt som det skulle være!

Denne uken har stort sett bestått av jobb, kjæreste og trening.
Leverprosentene mine er endelig lave nok til at jeg kan trene igjen, så nå jobber jeg for harde livet for å få tilbake form og figur ved å jogge, sykle og svømme.
Det er kjempedeilig, og jeg gleder meg masse til resultatene..

Avslutter dette innlegget med en forklaring av innleggets tittel.

Panacea: A remedy for all diseases, evils, or difficulties; a cure-all.

Det hadde vært noe det