På fredag var jeg og Labbe og så Mamma Mia! på kino.
Word of advice: Hvis du har tenkt deg på kino med Labbe, ikke se Mamma Mia.
Eller noen annen musical for den saks skyld.
Med en gang lyset skrur seg av, og kjente ABBA-toner fyller salen, snur jeg meg og hvisker dagligdags til Labbe:
"Og ja forresten, det er jo en musical, så folk bryter ut i spontan sang og dans av og til. Bare sånn at du vet det"
Hvis Labbes blikk i det øyeblikk kunne drepe så ville jeg ligget død, kremert og resirkulert langt nedi jorda as we speak.
Mordforsøket ble fulgt opp med et galant:
"MUSICAL?!? DET sa du ikke noe om!!"
Resten av filmen satt han og gjespet og ynket seg i skam hver gang menneskene på skjermen brøt ut i sang.
Av og til føler jeg at sånne filmer oppleves bedre med mer likesinnede enn en litt furten kjæreste.. Men på den annen side er det fint å ha noen å nusse på underveis!
Etter filmen satt jeg og funderte litt over konseptet med musicaler. Jeg kom fram til at oddsen for at 20 mennesker (eller fler!) plutselig kan den samme sangen, med den samme dansen, og at alle vet når det er deres tur til å synge er relativt liten. EKSTREMT liten.
Men noe jeg har funnet ut, er at i alle musicaler så fungerer de store sang- og dansescenene mest som metaforer, eller en erstatning for lang konversasjon, om du vil.
For etter de har sunget og hoppet rundt i skjønn forening, så snakker de aldri om det etterpå, det er ingen som sier:
"Jaja folkens, det var en bra en! Flott benføring dere bak der, korjentene kan ha godt av å øve litt på soloen til neste gang vi alle samles til en sang vi aldri har hørt før, men som alle kan likevel. Flott jobbet alle sammen!"
Ellers i livet er alt gammen. Hele familien har desertert til vestlandet for å oppleve Den Store Krabbefesten, en svært suspekt årlig familietradisjon. Jeg derimot har fått lov til å bli hjemme, og nyter dagene med venner, sol, jobb og Labbe. Vissheten om at det ikke vil være noen her når jeg låser meg inn, gjør meg rolig i mitt ellers litt kaotiske sinn!
Den eneste minussiden som jeg med tiden har erfart, er at når man bor alene er det en vesentlig ting som forandrer seg: rot.
Hvis jeg roter i stua på ettermiddagen, er ute hele kvelden og kommer hjem igjen, legger meg, og står opp dagen etter så er fortsatt rotet der. Ingen har ryddet det! Det er det JEG som må gjøre. Slik skal det slettes ikke være!
Jeg skal rote, andre skal rydde. Law of nature.
Men nå kom Labbe, bærende på sin nye dildo (iPoden sin, som faktisk har en skjerm, i motsetning til den lille blå plastikkfirkanten som alle som noen gang har sittet på med ham har et litt anstengt forhold til. Så GTG!
Word of advice: Hvis du har tenkt deg på kino med Labbe, ikke se Mamma Mia.
Eller noen annen musical for den saks skyld.
Med en gang lyset skrur seg av, og kjente ABBA-toner fyller salen, snur jeg meg og hvisker dagligdags til Labbe:
"Og ja forresten, det er jo en musical, så folk bryter ut i spontan sang og dans av og til. Bare sånn at du vet det"
Hvis Labbes blikk i det øyeblikk kunne drepe så ville jeg ligget død, kremert og resirkulert langt nedi jorda as we speak.
Mordforsøket ble fulgt opp med et galant:
"MUSICAL?!? DET sa du ikke noe om!!"
Resten av filmen satt han og gjespet og ynket seg i skam hver gang menneskene på skjermen brøt ut i sang.
Av og til føler jeg at sånne filmer oppleves bedre med mer likesinnede enn en litt furten kjæreste.. Men på den annen side er det fint å ha noen å nusse på underveis!
Etter filmen satt jeg og funderte litt over konseptet med musicaler. Jeg kom fram til at oddsen for at 20 mennesker (eller fler!) plutselig kan den samme sangen, med den samme dansen, og at alle vet når det er deres tur til å synge er relativt liten. EKSTREMT liten.
Men noe jeg har funnet ut, er at i alle musicaler så fungerer de store sang- og dansescenene mest som metaforer, eller en erstatning for lang konversasjon, om du vil.
For etter de har sunget og hoppet rundt i skjønn forening, så snakker de aldri om det etterpå, det er ingen som sier:
"Jaja folkens, det var en bra en! Flott benføring dere bak der, korjentene kan ha godt av å øve litt på soloen til neste gang vi alle samles til en sang vi aldri har hørt før, men som alle kan likevel. Flott jobbet alle sammen!"
Ellers i livet er alt gammen. Hele familien har desertert til vestlandet for å oppleve Den Store Krabbefesten, en svært suspekt årlig familietradisjon. Jeg derimot har fått lov til å bli hjemme, og nyter dagene med venner, sol, jobb og Labbe. Vissheten om at det ikke vil være noen her når jeg låser meg inn, gjør meg rolig i mitt ellers litt kaotiske sinn!
Den eneste minussiden som jeg med tiden har erfart, er at når man bor alene er det en vesentlig ting som forandrer seg: rot.
Hvis jeg roter i stua på ettermiddagen, er ute hele kvelden og kommer hjem igjen, legger meg, og står opp dagen etter så er fortsatt rotet der. Ingen har ryddet det! Det er det JEG som må gjøre. Slik skal det slettes ikke være!
Jeg skal rote, andre skal rydde. Law of nature.
Men nå kom Labbe, bærende på sin nye dildo (iPoden sin, som faktisk har en skjerm, i motsetning til den lille blå plastikkfirkanten som alle som noen gang har sittet på med ham har et litt anstengt forhold til. Så GTG!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar