Mononukleose

Jeg har på en måte lenge hatt lyst til å skrive en blogg. Men jeg har vært litt for opptatt med å gjøre narr av andres blogger til at jeg egentlig har hatt guts til å lage min egen.

Blogging blir på en måte en veldig personlig ting, det du skriver vil alltid bli dømt av andre bloggere og hele tiden avslører vi bare at vi egentlig digger hverandres blogger og er usikre på vår egen. Men hvertfall.

Litt av grunnen til at jeg oppretter denne bloggen nå er på grunn av en koselig sak kalt mononukleose. Eller kyssesyken da, som det så fint kalles på folkemunne. For det har nemlig jeg fått, ohyee.

Det ble konstatert etter at Muhammed på legevakten kikket ned i halsen min og sa "ojzann!"

Så nå kan jeg ikke løpe opp trapper, ikke være alkis, ikke kline med folk jeg treffer og ikke spise paracet som godteri - med andre ord kutte ut alle tingene jeg vanligvis bedriver.

Dette betyr at jeg vil få endel fritid. Til å blandt annet syte. Eller blogge som det også heter, jeg syns det er to sider av samme sak igrunn.

Nå skal jeg bare syte litt om hvordan denne sykdommen får meg til å se ut: alle kjertlene i halsen min har bestemt seg for å vokse, som for å gi meg en indikasjon om hvordan jeg ville sett ut hvis jeg la på meg 10 kilo. For jeg har ingen hals lenger, det går på en måte rett ned fra haken min, det er utrolig stilig.
Skal forresten hilse fra Mamma og si at jeg overdriver, at man knapt kan se det, men jeg er fullt klar over at det er hennes moderlige plikt å si sånt, så jeg holder meg til tanken om at jeg ligner på en padde.

Så mer syting kommer senere! Nå skal jeg gå og svelge litt is i forsøket på å få halsen min til å krympe til normal størrelse, ihvertfall litt vekk fra stadiet der jeg ligner mistenkelig på Rambo.

Og ja forresten: Kjæresten min er best av alle i verden <3